Her ser vi Tore «Kræsj» Kristiansen i gamle-parken en gang midt på 1950-tallet sammen med sin far Bjarne «Bjaggen» Kristiansen. De få som ikke spilte ishockey ble henvist til nye-parken. Tore er født og oppvokst i Norderhovgata 28, en tre-etasjes mursteingård som ble revet på 80-tallet. Det stod et tilsvarende bygg i bakgården og herfra kunne man se amerikabåten komme hver tredje uke.

  V i flyttet inn i Norderhovgate 28 i 1948. Det var to gårder, en forrgård og en bakgård. Vi bodde i bakgården, med fantastisk utsikt over byen. Vi hadde to rom og kjøkken på 50 kvm, så det var ikke så veldig god plass for mor, far, søsteren min og jeg. Men sånn var det vel for mange på Kampen og Oslo på den tiden. Vi hadde bare kaldt vann i springen på kjøkkenet og do i oppgangen. Den ble tømt en gang i uka.Vi fyrte med koks i en stor ovn, men det var ofte så kaldt i leiligheten at det frøs is på innsiden av vinduene.

Vi hadde bryggerhus i den forrgården, så det var ikke bare, bare å vaske klær. En svær bryggepanne måtte fyres opp og klærne ble hengt ut på lange snorer i bakgården.De lange snorene gikk på trinser mellom forr -og bakgård så man kunne dra inn og ut klesvasken

Vi var tre tidligere skolekamerater som skulle på ferie sammen. Her er vi ved avreisen i Brinken 2b. Sjåføren og eieren av bilen Rolf Aastad, sitter foran til høyre. Bilen, en Ford Cabriolet 1939, hadde rattet på høyre side. Jeg sitter i midten og tredje mann er Eivind Bergersen.Rolf og Eivind var bilmekanikere, mens jeg gikk “i læra” i Lysverket. Teltet vårt ligger bak på “Svigermorsetet”. Det kunne svinges ned i bilen og brukes som et sete, derav navnet.

Vi skulle altså på telttur nedover til Sørlandet. Teltet var et pyramidetelt med stang i midten. Det hadde ingen bunn.Første stopp ble en campingplass på Tjøme.Her var det mye dans og moro for tre ungkarer fra Kampen. Neste stopp var Storsanden camping ved Fevik. Været var fint den sommeren i 1953 og vi badet og koste oss. Men vi hadde også med oss fiskestenger og i Setesdalen ble det god anledning til fisking i Otra. Det ble mye god mat for sultne unge gutter.

Bokseren Fredrik Johansen er født på Nesodden, men kom allerede som 16-åring til Kampen. Han bodde her frem til sin død i 1991, og må etter 50 år på Kampen regnes som Kampegutt. Fredrik Johansen hadde en lang og suksessrik karriere som bokser. Han var amatør så lenge han bokset, og var en av de store heltene fra Sportshallen på Kampen.. Da den profesjonelle verdensmesteren i fjærvekt Al Brown skulle møte Pete Sandstöel på Bislett i 1932, ble Fredrik Johansen plukket ut som sparringpartner for verdensmesteren. Det var hundrevis av tilskuere på treningene, og vitner som var tilstede kunne fortelle at det ikke var lett å se hvem av de to som var verdensmester.

I dag ble Snublestenene for familien Claes lagt ned utenfor huset deres i Brinken 23. Kunstneren bak prosjektet, Gunther Demning, var selv til stede på fortauet der tre stener for Alexander, Ida Iris og Arvid ble lagt ned i asfalten. De tre ble alle sendt til Auschwitz i november 1942 og døde der. Demnig fikk ideen til Stolpersteine (Snublestener) i 1993 og i 1994 ble den første stenen lagt ned i Köln. Siden den gang har det blitt satt ned 47 000 stener og det er prosjekter på mer enn 300 steder i Tyskland. I hver av byene Hamburg, Köln og Berlin er det plassert over 1000 steiner. Senere har prosjektet også blitt gjennomført i Østerrike, Ungarn, Ukraina, Tsjekkia, Polen, Italia, Belgia, Nederland og Norge.

En jødisk familie som bodde i Brinken 23 på Kampen endte sitt liv i Auschwitz. Nå skal det legges ned minnesmerke – såkalte “snublesteiner” – på fortauet foran huset de bodde i.

Markeringen vil finne sted 11. juni klokken 10.30. Det er Kampen Historielag som har jobbet for at snublesteinene skal komme på plass, og har i den sammenheng samarbeidet med Det mosaiske trossamfunn i Oslo. De tre som vil bli hedret med snublesteiner er frisørmester Alexander Claes, datteren Ida Iris og sønnen Arvid. Søskenparet May Britt Johannessen og Jan Arvid Claes vil være til stede under markeringen. Alexander var deres onkel og Ida Iris og Arvid deres kusine og fetter:Deres far Jakob Claes (Alexanders bror) overtok huset i Brinken 23 etter krigen. May Britt og Jan Arvid vokste således opp der. Jakob og broren Harald Claes klarte å komme seg over til Sverige hvor de meldte seg til tjeneste i polititroppene, og de kom tilbake til Norge i mai 1945. Haralds kone og tre barn klarte også å flykte over til Sverige og kom tilbake til Norge etter frigjøringen. Jakob var på dette tidspunktet ugift. En fjerde bror, kelner Daniel Claes og hans familie slapp heller ikke unna. Han og kona Bertha, samt sønnen Jan ble også deportert med “Donau”. Ved ankomsten til Auschwitz den 1. desember 1942 ble Bertha og Jan ført direkte inn i gasskammeret. Daniel ble sendt inn i leiren som slavearbeider. Han døde 24. februar 1943.
Alexander døde i mars 1943 som slavearbeider, men Ida Iris og Arvid ble ført umiddelbart i gasskammeret etter ankomst. Ida Iris ble hentet fra Ullevål sykehus hvor hun lå med høy feber og kjørt på båre ned til kaia, selv om leger og sykepleiere prøvde å forhindre det. Familien Claes ble hardt rammet under krigen. Også de fire brødrenes foreldre, Sofie og Rubin Claes endte sine liv i gasskammeret i Auschwitz. De var begge født i Litauen hvor de giftet seg i 1899. De kom til Norge i 1913 og etablerte seg som torghandlere i Oslo. De bodde i Heimdalsgata. Alexanders kone, Anna, døde i 1941. Det var året før de fleste i familien Claes ble sendt til Auschwitz.

Kampendagene 2014 gikk av stabelen sist helg. Og for en suksess. Været var det aller beste da Kampen janitsjar åpnet dagene utenfor bydelshuset i Nittedalsgata. Og sola skinte fra skyfri himmel hele helgen. Det ble en spesiell helg for oss i historielaget, vi fikk Kampenprisen 2014. ” Det var på tide” og “har dere ikke fått den før?” ble det sagt fra flere. Og det var jo hyggelig og vi må selv si at den var fortjent.

På fredag var ellers Håvard Dyvesveen, country, pop og rock, Don Daddies, 8-mannsband med jumpswing, latin og rockabilly og tilslutt et bluegrass- band fra Halden, Onkel Tuka ,i sving på scenen. I Storsalen var det teater med Kampen barne- og ungdomsteater.

Butikken min, Halvorsens kolonial i Skedsmogata 1 fylte 100 år 9. juni 1979. Jeg ville gjøre noe spesielt denne dagen, på Kampen, for Kampen. Butikken ble flyttet ut i gata. Politiet sperret Skedsmogata for trafikk og vi satte ut langbord som ble dekket med boller og brus, kaffe og kaker. Ingen ting kostet noe for kundene, jo forresten, vi solgte brød for 100 øre, selvfølgelig. Skolemusikken kom, uten at jeg visste noe om det. Det ble en hyggelig dag for meg og jeg tror også for folk på Kampen.

Jeg overtok butikken i 1972, da hadde Maurtvedt leiet butikken i noen år. Det var en butikk som flere var på den tiden, handel bak en disk. Jeg hadde en fast ansatt og min datter Heidi som hjelp. Omsetningen var 1. mill. i året og i snitt var det ca. 200 innom butikken hver dag. Butikken ble et møtested for mange. Ofte fikk jeg telefon fra noen med beskjeder som skulle bringes videre til en kunde. Reinhardt Larsen fra Skedsmogata 2, han er det sikkert mange som husker, gikk rundt med varer til kundene våre. Hvem gjør sånt i dag?

Vannposten- som de fleste av oss forbinder med de gamle, gode dager- er en bitter virkelighet for 6 familier i Sørumgata 2. Hver eneste dråpe vann som går med i husholdningen må bæres inn fra gården, sommer, som vinter. På samme måte må alt utslagsvann bæres ut. I vinter med så streng kulde og mye snø, var vannbæringen nærmest uutholdelig. Ingen grunn til å tvile på at det går på helsa løs.
Kampen Vel finner det helt urimelig at folk skal bli budt slike boforhold. Vi har derfor henvendt oss til gårdeieren og myndighetene for å få slutt på denne uverdige tilstanden. Kampen Vel tar sikte på en aksjon for å bedre vann- og sanitærforholdene i gården før vinteren igjen kommer.

Jeg er født i 1938 og bodde i Vestby gata 29, den som nå bærer navnet Sons gate. Natten 7. mai til 8. Mai 1945 ble jeg vekt, det er fred ropte mine foreldre, vi kledde på oss fant fram Norske Flagg som vi hadde gjemt i leiligheten. Så mitt på natta gikk vi ut og der var det mengder med mennesker med norske flagg og det ble et stort seierstog som gikk rundt og rundt i Kampens park den gamle og den nye, vi vifta med våre Norske flagg og ropte og skreik Norge er fritt, Norge er fritt, så blei det Seier`n er vår, Seier`n er vår og det ble Ja vi elsker, alt om og om igjen. Så ble alle de sorte blendingsgardinene revet ned fra alle vinduer i strøket og det ble et kjempe bål, oppe på plassen mellom Telemarksvingen og Trysilgata.   Alt dette ble en opplevelse som har satt seg så fast hos meg, den opplevelsen vil jeg huske  så lenge jeg lever. Dette ble min aller største opplevelse og minne fra Kampen.