Styremedlem i Kampen historielag, Ivar Nygaard, presenterte filmen sin, “Veien til Eskilstuna” på et godt besøkt møte på Bistroen torsdag. Før filmen hadde han en innledning til de fremmøtte og den er her:

Det hele startet for snart fire år siden. Vi hadde familieselskap – (Aslaug og jeg har tre barn og 7 barnebarn og to oldebarn). Siden jeg ikke tror på et liv etter dette, hvor vi eventuelt kan møtes og utveksle minner, men mener at det nærmeste vi kommer et «evig liv» er gjennom de sporene vi setter ved det vi gjør her på jorden og minnene de etterlater hos andre.
En av grunnene til at jeg er opptatt av historie er jo også muligheten det gir for å lære av fortiden, slik at man kan møte framtiden litt klokere.
–– Skjønt ofte kan man jo lure på hvor mye vi har lært!

Her ser vi Tore «Kræsj» Kristiansen i gamle-parken en gang midt på 1950-tallet sammen med sin far Bjarne «Bjaggen» Kristiansen. De få som ikke spilte ishockey ble henvist til nye-parken. Tore er født og oppvokst i Norderhovgata 28, en tre-etasjes mursteingård som ble revet på 80-tallet. Det stod et tilsvarende bygg i bakgården og herfra kunne man se amerikabåten komme hver tredje uke.

Fra 1988-2022                                            kalender 2022

Forside : kampen 1955, Foto; arbark

Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus, Kampen Vel og historielaget inviterte til vandring og møte i går. Det var meget populært og ca 80 stykker møtte opp utenfor kirken. Vandringen ble ledet av Arne Kristiansen fra historielaget og arkitekt Robert Lorange. Første stopp var ved Normannsgata 37. Det første store slaget stod her på begynnelsen av 70-tallet. Huset var i en elendig forfatning og skulle rives, som så mange av de gamle trehusene på Kampen. Men protestene og aksjonene førte fram, og i dag er det et flott hus som troner på høyden av Ullensakergata. Arne K fortalte om bakgrunnen for navnet Kampen. Er det fra en kampestein, formen kan jo stemme eller fra øvelsesplassen for de militære, Campement fra fransk. De lærde strides.

Neste stopp var på en tomt som er klar for bygging i bakken i Ullensakergata. Her var det som ofte ellers klage fra naboer på det nye huset som vil ta utsikten fra mange. Alle på Kampen vil ha utsikt ut over byen, men det er kanskje ikke mulig? Vi stoppet så utenfor Omsorg+. Robert L mente huset var for dominerende der det ligger på hjørnet ved Nannestadgata, men for mange av de eldre som bor der er vel ikke det noen stor sak, at det er for stort?

Hurdalsgata har sin opprinnelse fra før byutvidelsen av 1878. En bitte liten, tidligere forsømt kommunal gatestump, med flere trehus langsetter uten verken hager eller utearealer. Fra 1991 startet en storstilt statlig/kommunal satsning på Gamle Oslo som miljøby, Oslo Øst skulle rustes opp. Og da skulle selvsagt mange forskjellige miljøforbedringstiltak settes i gang. Et av de kanskje ikke største og mest betydningsfulle, men dog lokalt betydningsfulle miljøprosjektene, var forvandlingen av Hurdalsgata til en hyggelig, bilfri og barnevennlig miljøgate. Gjennomføringen skjedde i et økonomisk spleiselag mellom stat og kommune

  V i flyttet inn i Norderhovgate 28 i 1948. Det var to gårder, en forrgård og en bakgård. Vi bodde i bakgården, med fantastisk utsikt over byen. Vi hadde to rom og kjøkken på 50 kvm, så det var ikke så veldig god plass for mor, far, søsteren min og jeg. Men sånn var det vel for mange på Kampen og Oslo på den tiden. Vi hadde bare kaldt vann i springen på kjøkkenet og do i oppgangen. Den ble tømt en gang i uka.Vi fyrte med koks i en stor ovn, men det var ofte så kaldt i leiligheten at det frøs is på innsiden av vinduene.

Vi hadde bryggerhus i den forrgården, så det var ikke bare, bare å vaske klær. En svær bryggepanne måtte fyres opp og klærne ble hengt ut på lange snorer i bakgården.De lange snorene gikk på trinser mellom forr -og bakgård så man kunne dra inn og ut klesvasken

Som nyansatt aspirant gikk jeg sammen med driftsingeniør Bogen inn i jernstøperiet på Kampen Mekaniske Verksted i Kjøllberggata på Kampen tidlig på høsten i 1958. Inne i hallen ble jeg møtt av et lite helvete. Det var en stor mørk og skitten hall med rumlende maskiner og kraner og kullsvart gruskull. På den ene veggen sprutet glødende jern ut av en smelteovn med flott gnister som sprutet til alle kanter. Rundt om i halvmørket gikk arbeidere i skitne kjeledresser med svette, hvite ansikter fulle av sotflekker. Dette var virkelig et lite helvete på jord. Jeg torde nesten ikke å bevege meg rundt for ikke å bli utsatt for en eller annen ukjent fare.

Dette skulle bli min arbeidsplass det neste året og et sted hvor jeg skulle trives. Det ble også et møte med et interessant industrisamfunn etter den gamle modellen, hvor alle hadde sin egne sosiale status og hvor folk trives og som nå er borte i Norge.

Vi var tre tidligere skolekamerater som skulle på ferie sammen. Her er vi ved avreisen i Brinken 2b. Sjåføren og eieren av bilen Rolf Aastad, sitter foran til høyre. Bilen, en Ford Cabriolet 1939, hadde rattet på høyre side. Jeg sitter i midten og tredje mann er Eivind Bergersen.Rolf og Eivind var bilmekanikere, mens jeg gikk “i læra” i Lysverket. Teltet vårt ligger bak på “Svigermorsetet”. Det kunne svinges ned i bilen og brukes som et sete, derav navnet.

Vi skulle altså på telttur nedover til Sørlandet. Teltet var et pyramidetelt med stang i midten. Det hadde ingen bunn.Første stopp ble en campingplass på Tjøme.Her var det mye dans og moro for tre ungkarer fra Kampen. Neste stopp var Storsanden camping ved Fevik. Været var fint den sommeren i 1953 og vi badet og koste oss. Men vi hadde også med oss fiskestenger og i Setesdalen ble det god anledning til fisking i Otra. Det ble mye god mat for sultne unge gutter.