Sommerjobb på Kampen Mek

Skrevet av Halvor Røstad 15. juli 2014. Publisert i Historiske Kampen

Halvor RøstadSom nyansatt aspirant gikk jeg sammen med driftsingeniør Bogen inn i jernstøperiet på Kampen Mekaniske Verksted i Kampens Mekaniske Verksted 1963 Kjøllberggata på Kampen tidlig på høsten i 1958. Inne i hallen ble jeg møtt av et lite helvete. Det var en stor mørk og skitten hall med rumlende maskiner og kraner og kullsvart gruskull. På den ene veggen sprutet glødende jern ut av en smelteovn med flott gnister som sprutet til alle kanter. Rundt om i halvmørket gikk arbeidere i skitne kjeledresser med svette, hvite ansikter fulle av sotflekker. Dette var virkelig et lite helvete på jord. Jeg torde nesten ikke å bevege meg rundt for ikke å bli utsatt for en eller annen ukjent fare.

Dette skulle bli min arbeidsplass det neste året og et sted hvor jeg skulle trives. Det ble også et møte med et interessant industrisamfunn etter den gamle modellen, hvor alle hadde sin egne sosiale status og hvor folk trives og som nå er borte i Norge.

Praksis for NTH

Bakgrunnen var at jeg var opptatt som student ved maskinavdelingen ved Norges tekniske høgskole i Trondheim, noe jeg var stolt av. Det var nemlig svært vanskelig å komme inn på NTH på den tiden. For å starte studiene på maskinavdelingen ble det krevd ett års praksis ved en industribedrift. Det var ikke lett, for det var drift om praksisplasser og det ble mange telefoner før jeg fikk napp på Kampen. Helt fra barndommen har jeg hatt mer eller mindre telefonskrekk så jeg var heldig at mutter’n hjalp meg.

Først var det oppmøte på Kampen hos ingeniøren Bogen, en vennlig og taus mann i hvit frakk og deretter var det full helsesjekk, synsprøver og andre prøver på Aker Mek. Verksted nede ved Rådhuset. Kampen var nemlig en del av Aker-konsernet.

Inne i jernstøperiet ble jeg mottatt av støperimesteren, en ung, svær mann med piggsveis og i blå frakk. Og blå frakk var et viktig statussymbol i jernstøperiet forsto jeg etter hvert

Kampen mek verksted 1930tallet.

Kort innføring i dum ledelse

Første dagen ble jeg satt til å tømme en sandsilo for støperisand, som hadde tettet seg. En hel uke stod jeg svettende på en hylleKampen mek 1951 som var 1,6 meter høy og spadde ut sand ved å slenge sanden i spiss vinkel ut på en platting. Det var et tungt, varmt og meget slitsomt arbeid. Det eneste gode var at jeg i løpet av den første uken kom i vesentlig bedre form. Men toppen av det hele var at jeg etter en ukes slitsom kroppsarbeid fikk følgende beskjed av den dumme viseformannen: Ja, det er greit, men egentlig var det ikke nødvendig i det hele tatt!

Dette var en god innføring i hvordan ledelse ikke bør være.

Jernstøping – hva er det?

Her kan det være greit å forklare litt om jernstøping. Det er en kunst som har vært kjent i mer enn tusen år. Prinsippet er enkelt, men den praktiske gjennomføringen krever mye kunnskaper og lang erfaring.

Man lager først en modell i tre lik den gjenstanden man vil støpe. Modellen plasserer nede i den kullsorte og skitne støpesanden i gulvet i støperiet. Sanden bearbeider man med hestemøkk og andre remedier slik at den blir fast og kan formes. Dermed kan man fjerne forsiktig fjerne øverste del av sanden i ett stykke. Deretter fjernes tremodellen og man legger tilbake øverste del av sandformen. Så kan helle flytende jern ned i hullet og vips har man en jernklump lik tremodellen.

Det er helt utrolig hva man kan lage. Arbeidet ble utført av arbeidere med tittelen ”formere”. De hadde fire års læretid og var støperiets adel. De var meget dyktige folk som jeg hadde stor beundring for. Forming av en større støpejernsdel kunne ta opp til en uke. Avanserte deler med masser av vinkler og overganger fikk man til.

Et døgn etter støpingen ble jernklumpen heist opp av gulvet og renset, slipt og bearbeidet. Det ble også boret passende hull som deretter ble gjenget for å feste skruer og bolter osv.

På Kampen laget man for eksempel tannhjul, steinknusere, store rammer for skipsmotorer.

Farlig og usunn arbeidsplass

Da jeg startet på Kampen, hadde man nettopp fått forbud mot å bruke hestemøkk i formesanden av helsemessige årsaker. Men hestemøkk var bra fordi de mange stråene i den gjorde at gassene fra det flytende jernet kunne sive ut, uten at formen sprakk.

Enda mer helseskadelig var den kvartssanden man ved hjelp av trykkluft brukte til å blåse ren støpejernsklumpenes ”skjegg” og løse deler etter støpingen. Bruken av kvarts, nærmest små glassbiter, førte til alvorlige lungesykdommer og dessverre tidlig død for mange av arbeiderne. Derfor var de tøffe spesialarbeiderne som gjorde denne jobben iført romdrakter med friskluftslanger og store hodemasker.

JernstøperietMen det var også skadelige gasser fra selve jernstøpingen. Vi foretok støping hver annen dag. Ved slutten av støpedagene hadde jeg svært ofte litt vondt i hode.

Det var også mange tunge løft av lessing. En lessing er en jernklump på 20 – 30 kg. En mengde av disse ble lagt oppe påKampen Mek 1951 støpeformene før støping for å unngå at jernet skulle flyte opp. Etter støping var det for mitt vedkommende en times hard lemping fra klokka syv til åtte for å fjerne lessingen. Jeg husker at det var slitsomt å jobbe så hardt klokka syv om morgen, før kroppen hadde kommet skikkelig i gang.

Enda farligere var selve støpingen. Vi var to mann som bar flytende jern i øser mellom oss. Det flytende jernet sprutet gnister og det var viktig å ha briller. Flytende jerngnister som kom på huden i ansiktet gjorde ikke noe, for når jernperlen kom på den svette huden ble det dannet damp som fikk jernet til å hoppe bort. Oppbrett på buksene var strengt forbudt fordi jern lett kunne havne ned i buksebretten.

Under sliping av jerndeler brukte vi vernebriller. Men en dag kom en splint inn mellom brillen og huden og inn i øyet mitt. Av formannen fikk jeg trikkepenger og henvisning til en øyelege på Majorstua. Han fjernet splinten og så var det trikk tilbake til Kampen. Jeg har ikke noen plager av det, men jeg har fortsatt et lite arr på øyeeplet som et minne om denne episoden.

Opp i høyden

En dag fikk jeg et oppdrag om å montere vaiere for lysarmaturer sammen med en kar som tidligere hadde vært matros. Oppgaven besto i å strekke en vaier fra en takstol til neste inne i sveisehallen. Fra traverskranen klatret via en stige opp på den første takstolen. Dette var en stålkonstruksjon bestående av stålbjelker. Dermed kunne vi krabbe gjennom takstolene. Vi dro opp stålstigen vår og skjøv den fra vår takstol over på neste takstol. Så var det å trekke vaieren etter oss over til neste takstol. Da begynte jeg å bli redd, selv om jeg ikke hadde noen spesiell høyderedsel den gangen. 7 – 8 meter under oss på gulvet var det fullt av skarpe stålkonstruksjoner så det var ikke akkurat noe mykt underlag.

Vel fremme på den nye takstolen dro vi stigen etter oss og gjennom takstolen. Deretter satt vi dinglende på hver side av takstolen på stålstigen, omtrent som på en huske. Nå var jeg virkelig redd og det tror jeg også matrosen var, for ansiktet hans var helt spent. Jeg husker også at jeg hele tiden holdt meg fast med en hånd. Når jeg skulle skifte til nytt verktøy, måtte jeg tvinge meg til å løsne hånden jeg holdt meg fast med. Deretter var det samme øvelse frem til neste takstol. Vi fikk gjort denne jobben som var helt uansvarlig og redd var jeg. Men man sa jo ikke nei når man fikk et oppdrag. Og sveisehallen fikk etter hvert vesentlig bedre arbeidslys. Det var på denne tiden man fikk øynene opp for godt arbeidslys, og de gamle arbeiderne synes det var bra. Man må huske at på den tiden arbeidet man til man var 70 år gammel.

Ulykken

En gang da vi ”slo ovnen” som det heter, dvs. at restjernet i den store smelteovnen ble slått ut på sementgulvet foran ovnen, skjedde det en alvorlig ulykke. Truckmann, en pen ung, nygift kar som nettopp hadde fått en liten unge, fikk en svær glødende jernklyse opp i støvelen. Det var feilaktig noe fuktighet på sementgulvet og dette førte til damputvikling under ”jernklysa” og dermed hoppet den opp i vernestøvelen hans. På bena hadde vi alle vernesko med ståltupper fremst på foten.

Dette skjedde på overtid så vi var bare noen få arbeidere der. Formannen løp og hentet transalve og smurte den på den forbrente foten. I dag vet vi dessverre at det kanskje var noe av det verste vi kunne gjøre. Min jobb ble å få mannen på sykehus. Etter en stund fikk vi tak i en drosje, men han ville ikke ta med oss fordi vi var så møkkete og skitne. Men jeg husker at den unge, atletiske støperiformann med piggsveisen gikk tett opp i ansiktet på drosjesjåføren og sa med kraftig røst: Nå kjører du dem eller så drar jeg til deg.

Drosjen kjørte oss ned til Legevakten i sentrum. Der fikk vi heller ikke noen god mottagelse så skitne vi var, og fikk beskjed om å vente på et siderom. Jeg så jo at stakkaren hadde store smerter og etter stund gikk jeg sint ut til vakthavende sykepleier og sa at nå skulle de komme. Motvillig fulgte hun med meg. I det hun kom inn i rommet sa hun halvhøyt.: Du verden så brent det lukter her da. Så ble det litt mer fart i sakene og det ble sendt bud på en ny drosje. (det het drosje og ikke taxi den gangen). På Ullevål sykehus akuttmottak ble det endelig fart i sakene. To nydelige, elegante unge sykesøstre med nystrøkne bluse og skjørt tok i mot stakkaren. De begynte straks å kle av han. Stakkaren fra landet var så sjenert at han synes å ha mer vondt av avkledningen enn av brannskaden. En må huske at alt var skittent på oss, også undertøyet.

Nå måtte jeg gå og tok han pent i hånden og ønsket god bedring. Jeg så han ikke igjen først etter ett år og da hinket han fortsatt rundt. Jeg måtte deretter gå hjem til Simsen gjennom byen fra Ullevål til Sinsen for noen penger hadde jeg ikke på meg.

Krankroken

En annen gang røk krankroken i den store traverskranen som gikk oppe under taket i støperiet.

Under kroken hang en stor øse med mange tonn flytende jern som skulle brukes til å støpe en stor støpedel i gulvet. Plutselig røk krankroken med et smell og resten av krankroken for opp i taket og slo et hull. Støpeøsen falt ned, men ble heldigvis stående i den myke sanden. Jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd om den hadde veltet og alt det flytende jernet hadde rent ut over.

Årsaken var at stålet i krankroken var blitt krystallinsk på grunn av de mange oppvarminger fra det glødende jernet rett under. Krystallinsk vil si at det danner seg store korn i stålet og at det dermed blir mye svakere. Det lærte jeg senere på NTH.

Arbeidsvern var relativt lite utviklet og HMS var et helt ukjent begrep på den tiden. Man måtte passe på seg selv, og det visste vi. I dag ville de nok ha stoppet bedriften umiddelbart.

Det høres kanskje ut som om det var ille å jobbe på Kampen, men det var det ikke. Det var en trivelig arbeidsplass med mange utfordringer.

Kommunisten

Jeg fikk etter hvert jobben som hjelpegutt for en liten, skallet og hissig former som het Eidsvoll, en meget dyktig og intelligent mann som jeg hadde stor respekt for. Han hatet den katolske kirke og var en ivrig kommunist. Vi jobbet sammen hele dagen og hadde mange lange og hissige diskusjoner om politikk og livssyn. Jeg lærte mye av han og måtte endret mitt syn på mange ting.

Eidsvoll var ingen salongkommunist. Gjennom krigens fem år var med i den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge. Han fraktet hundrevis av mennesker til Sverige med fare for sitt liv. En gang hadde han med en ladning av jødisk barn på en lastbil. Ved Bjørkelangen på vei til grensen ble bilen stoppet av to norske statspolitifolk med gevær. Eidsvoll som satt ved siden av sjåføren, smøg seg ut av bilen på sin side og rundt bilen bakfra. Med sin pistol skjøt han de to politimennene i hodet med sin pistol og drepte dem. Det var liv for liv, som han sa. Man blir litt mer ydmyk overfor diskusjonsmotstanderen etter en slik historie. Jeg kan også fastslå at Eidsvoll var en virkelig idealist, selv om jeg fortsatt ikke er enig i alle hans synspunkter.

Eidsvoll var utrolig netthendt og praktisk, men sa aldri noe stygt når jeg gjorde en del dumme ting. Han bare rettet rolig på det jeg hadde gjort. Det var ledelse det sto respekt av.

Vi hadde også et par krigsinvalider i støperiet som haltet, men de gjorde jobben sin fullt ut. De hadde vært maskingeværskyttere og hadde blitt truffet av tyske bombekastere under kampene på Hadeland i 1940.

Klasseforskjell

Mange tror at på en industriarbeidsplass er det ingen klasseforskjell. Det er direkte feil.

Direktøren på Kampen kan jeg aldri huske at jeg så uten i en fin bil. De få ingeniørene gikk i hvit frakk og var fjerne. (Og det var jo det jeg skulle bli i en meget fjern fremtid). Ingeniørene kom bare innom noen sjeldne ganger med tegninger som de avleverte med noen få kommentarer.

Derimot så vi formennene i sine blå frakker. De var som fedre. De la armen rundt deg for å gi deg en vennlig og bestemt beskjed mens de snakket høyt inn i øret ditt på grunn av alt bråket.

Det sto respekt av alle formennene i støperiet, sveiseverkstedet og montasjeavdelingen. De var dyktige fagarbeidere som hadde blitt plukket ut til å bli formenn.

Formerne i støperiet, hadde tre – fire års læretid og var adelen blant de vanlige arbeiderne. Mange av dem var utrolig dyktige og de var selv ganske bevisste. Yrkesstoltheten var høy.

Det var utrolig å se dem i arbeid der de stakk små stålpinner inn i sanden for å styrke den, hvordan de glattet og formet sanden og hvordan de malte overflatene med grafitt. De måtte også forme passende løp hvor jernet kunne renne ned i formen og overløp hvor overflødig jern kunne renne ut.

Noen støpejernsdeler til motorrammer til store tankskip var så store at de måtte formes oppe på gulvet. Det ble store byggverk.

Under ”adelen” av formere kom de dyktige modellsnekkerne, som holdt til i det tilstøtende snekkerverkstedet på loftet. Alle tremodellene måtte ha ”slipp”, en bitteliten skråning slik at tremodellen kunne heises ut av sanden. På mer kompliserte deler besto modellene av flere nøyaktig tredeler som kunne tas fra hverandre uten at det gikk ut over den ferdige støpeformen. Du skal være ganske kjapp i hodet ditt for å finne løsninger på de mange daglige utfordringer de stod overfor.

Deretter i kjeden kom vanlige arbeidere, hjelpearbeiderne og sjauerne. Nederst på ranglisten kom læreguttene og praktikantene, eller ”aspirantene” som vi praktikantene ble kalt.

Men ikke helt på bunnen. I oss ”aspirantene” lå det tross alt et visst potensial. En tidligere ”aspirant” på Kampen var senere blitt en av direktørene i Aker-konsernet og det snakket de stadig om for ” Han var en av våre”.

Hverdagen

Hver morgen, før klokka syv må vi stille opp ferdig kledd i arbeidstøy for stempling av timekortet vårt i stemplingsmaskinen utenfor garderoben. Om man kom to minutter for sent, ble vi trukket med et kvarter i timelønnen. Etter et kvarter ble man trukket med en halvtime osv. Man skulle prate godt for seg, om man skulle skylde på en trikkestans eller lignende.

Klokka 9 var det en kort kaffepause og klokka 12 var det en halv times lunsj med egne matpakker nede i matsalen, for det var en ”moderne” fabrikk. Tidligere år ble lunsjen inntatt inne i det svarte støperiet. I god tid før klokka ble kvart over fire var det full kø foran stemplingsmaskinen. På sekundet når klokka passert kl 16.15, hørte du bare en jevn klikking fra stemplingsmaskinen.

Så var det full fart ned i garderoben og av med klærne og inn i dusjen. Dusjen tok godt med tid for det var ikke enkelt å bli kvitt alt kull- og grafittstøvet. Egentlig ble du aldri helt ren. Skjortene ble alltid helt svarte rundt snippen etter en kveld ute fordi kullstøvet kom ut av porene når du ble varm. Enkelte brukte sprit til å vaske halsen med for å spare skjorta. Fingrene og neglene ble aldri helt rene det året jeg jobbet på Kampen. Det var alltid svarte renner i sprekker og rifter og det var alltid sørgerenner under neglene. Klokka kvart på fem. var du klar og kunne gå hjem. Vi hadde vel 48 timers arbeidstid i uka de årene

På lørdag var det fint, for da jobbet vi bare til kl 15.00 og enda bedre ble det da vi sent på våren 1959 kunne slutte klokka 13 på lørdagene. ( Det er vel omtrent på den tiden man i dag slutter på fredagene)

Butikkenes åpningstider

Men alle butikkene stengte kl 17 på hverdager og kl 15 på lørdager etter krav og avtale med fagbevegelsen. Derfor hadde vi i praksis bare tiden fra kl 14 -15 på lørdager til å handle f.eks. nye klær for gjennom hele uka. Jeg tror ikke jeg var i en butikk mer enn en gang det året. Man måtte få andre, for eksempel kona til å handle for seg, Om dette lukningskravet fra fagbevegelsen var til arbeidernes fordel, kan man nok spørre seg om.

Litt livsvisdom

Alle verksteder hadde på den tiden et verktøybur hvor man kunne kvittere ut nødvendig verktøy fra mannen i buret. Hans jobb var å vedlikeholde og holde orden på alt verktøy til store verdier. Det var alltid de eldste gutta som fikk denne jobben fordi det ikke var så slitsomt. Sjefen i buret nærmet seg 70 år.

Det var viktig å holde seg inne med ”sjefen i buret” for da kunne du få utkvittert noe bedre og nytt verktøy i stedet for noe gammelt og slitt. Men det var ingen spøk å komme tilbake med noe verktøy du hadde ødelagt på grunn av dårlig behandling eller lignende.

Av en eller annen grunn la han sin elske på meg. Jeg tror det var fordi jeg var aspirant og en dag kunne bli en sivilingeniør i hvit frakk (og dessverre ikke på grunn av mitt ”vinnende” vesen) Jeg måtte hver dag bruke fem minutter ekstra for å høre på hans historier og om hans syn på livet.

Han var oppe hver morgen klokka 5 for å komme i tide på jobben på grunn av lang vei, men på søndager lå og dro han seg helt til klokka halv sju. Han hadde også store planer om alt han skulle gjøre når han ble pensjonist året etter, og det var ikke småtterier. Jeg sto høflig og hørte på hans litt monotone stemme som gikk som en jevn maskin.

Sommeren 1959 sluttet jeg på Kampen og dro til NTH i Trondheim. Jeg kom tilbake sommeren 1960 på en kortere sommerjobb. Jeg spurte etter karen i buret og fikk følgende kontante svar. Å han ja, han døde en måned før han ble pensjonist han. Det ga litt livsvisdom:

Moralen er: Man skal sørge for å leve i nuet og ikke bare i fremtiden.

Betydningen av praksis

Dagens ingeniører og sivilingeniører har minimalt med praksis før de begynnere å studere. Min og mine tidligere medstudenter på NTH er av den oppfatning at praksiserfaring er veldig viktig. Ikke fordi man lærer så mye teknisk, men man lærer å forstå dem som skal gjennomføre hva man har beregnet eller tegnet. Man føler også en viss solidaritet med dem og jeg tror dermed at man blir en bedre sjef senere i livet. Man blir også litt sosialist av et års praksis i et verksted.

Spennende var det også å komme inn i disse minisamfunnene med sine små klasseskiller.

En egen liten verden

Det fæle støperiet ble for eksempel en liten verden hvor alt og alle hadde sin plass. Borte i det ene hjørnet jobbet for eksempel former Gunnar. Han var veldig dyktig, men han hadde litt ambisjoner. Han var den eneste i støperiet som skiftet til dress og skjorte med slips etter arbeidstid. Og det alle verste, han gikk med hatt. Hadde han ikke vært så stor og sterk kunne det lett ført til at han fikk juling etter arbeidstid. Det var ikke lov å skille seg ut. Man skulle være solidarisk og gå med sixpence lue.

Rundt om i støperiet gikk en ung sjauer Per og ryddet opp. Han var utrolig dum. I dagens brutale situasjon med krav om skoler, hadde han nok aldri fått en jobb. Men arbeidsvillig var han. Han gikk med den største iver på alle jobber han ble satt og ødela dessverre fort former og lignende. Da ble det skrik og skråling. Derfor var det viktig å passe på Per så han ikke ødela noe. Men jeg må også tilføye at Per var snill og hjelpsom. Men dessverre ”det å være snill” er jo ikke noen ettertraktet egenskap i dag. Det blir sett på som dumsnillhet.

I vårt samfunn har vi også dessverre til alle tider hatt den dårlig vane som går ut på at de dumme på skoler og på arbeidsplasser kan vi tillate oss å utnytte og behandle litt nedlatende. I min tid hadde sjaueren Per sin plass i samfunnet og hadde kone og barn. I vårt moderne samfunn har vi ikke noen arbeidsplasser for de dumme uten skoler så nå er situasjonen enda vanskeligere for dem.

Mange unge kommer i dag etter endt utdannelse ut som sjefer uten praktisk erfaring med å omgås arbeidere. De føler seg ofte bedre enn dem man skal lede. Alle verst er de som bare tenker i penger. De kan være meget ubarmhjertige mot ”gutta på gølvet”

Jurister har for eksempel ingen praksis og kommer ut som dommerfullmektiger. De føler seg ofte høyt hevet over dem som de skal dømme. Litt mer ydmyghet hadde vært på sin plass.

Kampen Mek 1947

Fagforeningen

Alle skulle være medlem av Fagforeningen. Allerede første dagen kom en tillitsvalgt til meg og ba meg om å melde meg inn. Jeg var ikke negativ. Selv i dag har jeg stor beundring for den norske fagbevegelsen som har endret så mye i det norske samfunn. Men jeg har også mye skepsis til hvordan fagbevegelsen arbeider innad og en del av deres konservative synspunkter.

Jeg leste gjennom reglene for medlemskap i fagforeningen, og da steilet jeg. Som medlem av fagbevegelsen var man forpliktet til å betale en viss andel av kontingenten til det Norske Arbeiderparti. Dette fant jeg uhørt og politisk ukorrekt. Jeg har aldri vært noen Arbeiderpartimann og protesterte. Arbeiderpartiet har gjort en stor jobb for landet, men på den tid hadde de Stortingsflertall og styrte landet nesten eneveldig. Partiutnevnelser var helt vanlig.

Jeg opplyste at jeg ikke ville bli tvangsinnmeldt i det Norske Arbeiderparti, og dermed var mølla i gang. Gjennom hele praksistiden fikk jeg stadig påpakk om å søke medlemskap.

På allmanna møter ble jeg ropt opp og måtte gå i spissrotgang ut av matsalen.

På et møte med diskusjon om lønnsforhøyelser gikk bedriften smart ut med to tilbud. Om man skulle heve lønn før ferien kunne man bare betale noe mindre. Om lønnsforhøyelsen skulle gjennomføres etter sommerferien kunne man gi litt mere. Mange ønsket litt mer til ferien og dermed arbeiderne glipp av noen lønnskroner.

Fyll

På Kampen var det mye fyll. På fredagen etter utdeling av lønningspose listet noen seg ut og gikk på polet for å kjøpe en halvflaske brennevin til dem som drakk. Brennevinet ble drukket opp i smug like før slutten av arbeidstiden på fredag. Det var et stadig drikkepress, men dog ikke mot dem som var medlem av avholdsbevegelsen og Adventistkirken (de hadde fri hver lørdag, som er deres søndag).

Jeg er ikke spesielt glad i brennevin og særlig ikke etter en arbeidsdag med mye svetting. Men jeg fikk stadig vekk tilbud om en dram. En dag ble jeg lei maset og tok i mot flasken som ble budt meg og drakk opp halvparten i en slurk. Etter det ble jeg aldri tilbudt brennevin, heldigvis. Hjemturen den dagen var ikke enkel. Jeg syklet i store buer opp de lange bakkene til Sinsen hvor jeg bodde.

På juleaften kl 12 var det avslutning i støperiet og ekstra mye fyll for da hadde vi fått julelønnen. Tre karer ble så fulle at de ikke kunne gå hjem. Jeg fikk penger av formannen og skulle følge dem hjem i en drosje. Drosjesjåføren ville først ikke ta dem med, men han forsto til slutt at jeg var edru og gikk med på å kjøre dem. Alle bodde nokså nær støperiet. Det var et typisk arbeiderstrøk på den tiden. De ”fine” bodde på den andre siden av Akerselva.

Det ble en trist affære. På det første stedet ble vi møtt av kone og barn og jeg fikk en omgang med kjeft som jeg aldri glemmer. Likedan ble det på neste sted. Triste barneøyne og en sint kone tok oss i mot. Det ble nok ikke noen trivelig julaften. På det tredje stedet hadde jeg lært. Jeg støttet karen opp mot døren, ringte på og løp. Deretter dro jeg hjem, men det ble en litt grå skygge over den juleaften i 1958.

I Støperiet var det også vanlig skikk at alle skulle gå i begravelsen om noen av de ansatte døde. Begravelsene var vanligvis midt på dagen og etter den hadde man resten av dagen fri. Dette ble derfor sett på som en positiv fridag. Men etter selve begravelsen gikk flere på kirkegården med en halvflaske for å få seg en fyll. (Det hadde kanskje vært lurt om man også hadde produsert kvart- eller tredjedelsflasker.)

En dag overhørte jeg en av karene i støperiet som tilhørte fyllegjengen: Gutter, nå får en av dere se å daue for nå trenger jeg en skikkelig fyll. Da jeg kom tilbake sommeren etter fikk jeg høre at denne karen hadde strøket med like etter at jeg hadde sluttet på Kampen. Og gutta gikk også på fylla i hans begravelse.

Ikke spreng akkorden

Lønnen på den tiden ble ofte lagt opp som en akkord. En akkord består i at ledelsen stipulerer hvor lang tid en arbeidsoppgave ville ta og dermed hvor mye bedriften skal betale for den.

Dette ble det mye krangel av. Fagforeningen ville ha rikelig tid, mens bedriften ville ha en kort tid for å spare penger.

Om en arbeider jobbet for fort, slik at det tok mindre tid enn stipulert, kunne bedriften sette ned den stipulerte tiden. På arbeiderspråket hette dette: ”å sprenger akkorden” Det var upopulært. Derfor måtte unge, arbeidsivrig stanges slik at de ikke ”sprenget akkorden”

Hadde man en akkord med relativ romslig tid, hadde man ”gode dager” og dette var nok målet for mange. Det å ikke gjøre noe, ble sett på som luksus.

Modellsnekkeren hadde for eksempel korte og svært hektiske arbeidsperioder når nye modeller skulle lages. Men mellom disse øktene hadde han mindre å gjøre, så da hadde han ”gode dager” (utales: goedaaer).

På Kampen hadde vi fornuftig nok fellesakkord. Det vil si at hele støperiets produksjon og fellesinnsats var grunnlag for et differensiert tillegg til den enkelte arbeiders avtalte timelønn. Dette førte til at de aller fleste arbeidet hardt. De som prøvde å lure unna, ble uglesett.

God lønn

På Kampen tjente jeg hele kr 5.25 pr time som praktikant, en meget god lønn. Av en eller annen grunn hadde jeg fått hjelpearbeiderslønn, men ingen del av fellesakkorden. Den vanlige timelønnen for praktikanter var kr 1 eller kr 3 ble jeg fortalt senere da jeg gikk på NTH (NTNU). Dermed hadde jeg muligheter til å legge meg opp litt penger før jeg dro til Trondheim. Og det var bra, for studielånet ble ikke utbetalt før litt ut i studietiden.

Lønnen på Kampen ble utbetalt hver fredag i lunsjen. Vi mottok små brune konvolutter med papirsedler og ører. Det var et stort øyeblikk for mange. Men flere måtte nok tilbakebetale det de hadde lånt av andre arbeiderne i løpet av uken. Det var mange som var på økonomisk etterskudd.

På den tiden dekket lønnen stort sett de daglige behovene til hus, mat og klær. Det var lite ekstra til luksus og anskaffelser.

Det ble også vitset med for eksempel i september måned at nå stod det dårlig til for nå hadde de måttet åpne lønningskonvoluttene fra april. Det var liksom symbolet på virkelig velstand. For mange var det nok et nokså grått liv økonomisk.

Jeg bør også nevne at jeg fikk lov til å bo hjemme nesten gratis hele tiden jeg jobbet på Kampen. Jeg er flau over at jeg ikke takket mine foreldre Signe og Juel mer for det. At foreldre skal støtte opp sine barn var vel for meg like naturlig som det er for mine barn!

Studielånet mitt utgjorde kr 18.500 etter fire år på NTH. Det høres lite ut, men det skulle betales av en ingeniørlønn som ikke ga så mye ut over det daglige behovet og det var også lån på leiligheten. Lånerenten var også svært høy på den tiden, men inflasjonen gjorde at det etter hvert ble lettere å nedbetale studie- og huslån.

Men det var magert å være nyutdannet med kone og barn også den gangen, som det er i dag.

Kampen Mek Engebretsen Sørumgata 1

Industrien som ble borte

I dag er Kampen Mek verksted og nesten all industri i Oslo borte. Høy levestandard og høye lønninger gjorde at man ikke kunneKampen Jernstøperi Detalj konkurrere med utlandet. Det er litt trist, men slik er livet. Jeg har vært på Kampen og kikket på støperiet i senere tid. Der er det nyoppussede kontorer for it-bransjen, bare veggene står igjen.

Jeg har ofte lurt på hvor det ble av arbeiderne på Kampen. En traff jeg igjen. Han var blitt taxisjåfør og vi fikk oss en halvtimes mimresamtale om gamle dager. Andre er naturligvis pensjonert og noen har gått inne i serviceyrkene. Men det er mange som har hatt det hardt.

Det var en egen industrialder i Oslo etter annen verdenskrig, en tid som jeg var så heldig å få oppleve, men som nå er forbi. Når jeg ser til bake, synes jeg at jeg lærte svært mye av den opplevelsen, noe jeg har hatt stor glede av senere i livet.

Bli medlem!

Medlemsavgift:
kr 225 per år

Til innmeldingsskjema

Lik oss på Facebook!

Kampenstoff

På jakt etter mer om Kampen? Søk i Kampenstoff, samlet av Line Arneberg.

“Tilværelsen på Kampen”

Bok: Tilværelsen på Kampen

Historielagets bok om Kampen.