Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus, Kampen Vel og historielaget inviterte til vandring og møte i går. Det var meget populært og ca 80 stykker møtte opp utenfor kirken. Vandringen ble ledet av Arne Kristiansen fra historielaget og arkitekt Robert Lorange. Første stopp var ved Normannsgata 37. Det første store slaget stod her på begynnelsen av 70-tallet. Huset var i en elendig forfatning og skulle rives, som så mange av de gamle trehusene på Kampen. Men protestene og aksjonene førte fram, og i dag er det et flott hus som troner på høyden av Ullensakergata. Arne K fortalte om bakgrunnen for navnet Kampen. Er det fra en kampestein, formen kan jo stemme eller fra øvelsesplassen for de militære, Campement fra fransk. De lærde strides.

Neste stopp var på en tomt som er klar for bygging i bakken i Ullensakergata. Her var det som ofte ellers klage fra naboer på det nye huset som vil ta utsikten fra mange. Alle på Kampen vil ha utsikt ut over byen, men det er kanskje ikke mulig? Vi stoppet så utenfor Omsorg+. Robert L mente huset var for dominerende der det ligger på hjørnet ved Nannestadgata, men for mange av de eldre som bor der er vel ikke det noen stor sak, at det er for stort?

Hurdalsgata har sin opprinnelse fra før byutvidelsen av 1878. En bitte liten, tidligere forsømt kommunal gatestump, med flere trehus langsetter uten verken hager eller utearealer. Fra 1991 startet en storstilt statlig/kommunal satsning på Gamle Oslo som miljøby, Oslo Øst skulle rustes opp. Og da skulle selvsagt mange forskjellige miljøforbedringstiltak settes i gang. Et av de kanskje ikke største og mest betydningsfulle, men dog lokalt betydningsfulle miljøprosjektene, var forvandlingen av Hurdalsgata til en hyggelig, bilfri og barnevennlig miljøgate. Gjennomføringen skjedde i et økonomisk spleiselag mellom stat og kommune

  V i flyttet inn i Norderhovgate 28 i 1948. Det var to gårder, en forrgård og en bakgård. Vi bodde i bakgården, med fantastisk utsikt over byen. Vi hadde to rom og kjøkken på 50 kvm, så det var ikke så veldig god plass for mor, far, søsteren min og jeg. Men sånn var det vel for mange på Kampen og Oslo på den tiden. Vi hadde bare kaldt vann i springen på kjøkkenet og do i oppgangen. Den ble tømt en gang i uka.Vi fyrte med koks i en stor ovn, men det var ofte så kaldt i leiligheten at det frøs is på innsiden av vinduene.

Vi hadde bryggerhus i den forrgården, så det var ikke bare, bare å vaske klær. En svær bryggepanne måtte fyres opp og klærne ble hengt ut på lange snorer i bakgården.De lange snorene gikk på trinser mellom forr -og bakgård så man kunne dra inn og ut klesvasken

Som nyansatt aspirant gikk jeg sammen med driftsingeniør Bogen inn i jernstøperiet på Kampen Mekaniske Verksted i Kjøllberggata på Kampen tidlig på høsten i 1958. Inne i hallen ble jeg møtt av et lite helvete. Det var en stor mørk og skitten hall med rumlende maskiner og kraner og kullsvart gruskull. På den ene veggen sprutet glødende jern ut av en smelteovn med flott gnister som sprutet til alle kanter. Rundt om i halvmørket gikk arbeidere i skitne kjeledresser med svette, hvite ansikter fulle av sotflekker. Dette var virkelig et lite helvete på jord. Jeg torde nesten ikke å bevege meg rundt for ikke å bli utsatt for en eller annen ukjent fare.

Dette skulle bli min arbeidsplass det neste året og et sted hvor jeg skulle trives. Det ble også et møte med et interessant industrisamfunn etter den gamle modellen, hvor alle hadde sin egne sosiale status og hvor folk trives og som nå er borte i Norge.

Bokseren Fredrik Johansen er født på Nesodden, men kom allerede som 16-åring til Kampen. Han bodde her frem til sin død i 1991, og må etter 50 år på Kampen regnes som Kampegutt. Fredrik Johansen hadde en lang og suksessrik karriere som bokser. Han var amatør så lenge han bokset, og var en av de store heltene fra Sportshallen på Kampen.. Da den profesjonelle verdensmesteren i fjærvekt Al Brown skulle møte Pete Sandstöel på Bislett i 1932, ble Fredrik Johansen plukket ut som sparringpartner for verdensmesteren. Det var hundrevis av tilskuere på treningene, og vitner som var tilstede kunne fortelle at det ikke var lett å se hvem av de to som var verdensmester.

Vår Kampenkalender har kommet ut hvert år siden 1988. Her er vår kalender fra 1989, med det flotte maleriet på forsiden. Vi ser blant annet “Slottet” trone på toppen ved Kampen park .Kunstneren Nils Amundsen har malt bildet i 1931 og står i den gamle Økernveien. Klikk på linken  med den nedlastete kalenderen .    Kampenkalender 1989

I dag ble Snublestenene for familien Claes lagt ned utenfor huset deres i Brinken 23. Kunstneren bak prosjektet, Gunther Demning, var selv til stede på fortauet der tre stener for Alexander, Ida Iris og Arvid ble lagt ned i asfalten. De tre ble alle sendt til Auschwitz i november 1942 og døde der. Demnig fikk ideen til Stolpersteine (Snublestener) i 1993 og i 1994 ble den første stenen lagt ned i Köln. Siden den gang har det blitt satt ned 47 000 stener og det er prosjekter på mer enn 300 steder i Tyskland. I hver av byene Hamburg, Köln og Berlin er det plassert over 1000 steiner. Senere har prosjektet også blitt gjennomført i Østerrike, Ungarn, Ukraina, Tsjekkia, Polen, Italia, Belgia, Nederland og Norge.

En jødisk familie som bodde i Brinken 23 på Kampen endte sitt liv i Auschwitz. Nå skal det legges ned minnesmerke – såkalte “snublesteiner” – på fortauet foran huset de bodde i.

Markeringen vil finne sted 11. juni klokken 10.30. Det er Kampen Historielag som har jobbet for at snublesteinene skal komme på plass, og har i den sammenheng samarbeidet med Det mosaiske trossamfunn i Oslo. De tre som vil bli hedret med snublesteiner er frisørmester Alexander Claes, datteren Ida Iris og sønnen Arvid. Søskenparet May Britt Johannessen og Jan Arvid Claes vil være til stede under markeringen. Alexander var deres onkel og Ida Iris og Arvid deres kusine og fetter:Deres far Jakob Claes (Alexanders bror) overtok huset i Brinken 23 etter krigen. May Britt og Jan Arvid vokste således opp der. Jakob og broren Harald Claes klarte å komme seg over til Sverige hvor de meldte seg til tjeneste i polititroppene, og de kom tilbake til Norge i mai 1945. Haralds kone og tre barn klarte også å flykte over til Sverige og kom tilbake til Norge etter frigjøringen. Jakob var på dette tidspunktet ugift. En fjerde bror, kelner Daniel Claes og hans familie slapp heller ikke unna. Han og kona Bertha, samt sønnen Jan ble også deportert med “Donau”. Ved ankomsten til Auschwitz den 1. desember 1942 ble Bertha og Jan ført direkte inn i gasskammeret. Daniel ble sendt inn i leiren som slavearbeider. Han døde 24. februar 1943.
Alexander døde i mars 1943 som slavearbeider, men Ida Iris og Arvid ble ført umiddelbart i gasskammeret etter ankomst. Ida Iris ble hentet fra Ullevål sykehus hvor hun lå med høy feber og kjørt på båre ned til kaia, selv om leger og sykepleiere prøvde å forhindre det. Familien Claes ble hardt rammet under krigen. Også de fire brødrenes foreldre, Sofie og Rubin Claes endte sine liv i gasskammeret i Auschwitz. De var begge født i Litauen hvor de giftet seg i 1899. De kom til Norge i 1913 og etablerte seg som torghandlere i Oslo. De bodde i Heimdalsgata. Alexanders kone, Anna, døde i 1941. Det var året før de fleste i familien Claes ble sendt til Auschwitz.