Kampen om romeriksnavnene

På Kampen i Oslo ligger et lite stykke Romerike.

Septemberlufta er skarp og klar. I Kampenparken har alt det grønne fått selskap av gult og brunt. Vi er på østkanten, i bydel Gamle Oslo. Mens Eidsvoll har fått sin egen plass i Spikersuppa, midt i Oslo, ligger de andre romeriksnavnene på rekke og rad på Kampen. Her finner du kortreiste navn – bokstavelig talt på hvert hushjørne: Nannestadgata, Fetsundgata, Skedsmogata, Sørumgata, Aurskoggata, Hølandsgata, Hurdalsgata, Ullensakergata og Nittedalgata.

En by i byen

Med sine 2.000 innbyggere ligger Kampen som en oase mellom Tøyen, Galgeberg og Vålerenga. Her er det såpass lite trafikk at vi for det meste kan vandre midt i gatene.
– Vi har egen skole, egen kirke, egen park og egen kro. Ja, vi har til og med eget janitsjarorkester. Hva mer trenger vi? spør en synlig stolt Lasse Solberg retorisk.
Han sitter henslengt på muren ved krysset Nittedalgata – Bøgata og snuser inn høstlufta på sitt elskede Kampen. Lasse Solberg har funnet sitt urbane paradis og har lagt ned mye engasjement og adskillige dugnadstimer i Kampen Historielag, der han nå er redaktør. Han tar forespørselen om en omvisning på strak arm og friske bein. På denne byvandringen har han alliert seg med en annen kampianer, Trygve Panhoff. Sistnevnte er et vandrende leksikon, hva byhistorie angår, og har dessuten røtter på Romerike. Bedre blir det ikke.

– Murtvangen er et stikkord. Det må du lære deg, innleder Lasse Solberg.
Han forklarer at begrepet omhandler kommunens påbud som gjaldt på Kampen fra 1878, om at alle nybygg skulle være i mur. Dette bunnet selvsagt i de mange bybrannene.
– Murtvangen gjør at det er enklere å byggetidsfeste de gamle husene, påpeker den samme Solberg.

Byutvidelsen ga nye navn

Blant Oslos om lag 2.800 gatenavn finner vi en klynge med romeriksgater på Kampen. Forklaringen ligger i byutvidelsen i 1878, da flere forsteder, også Kampen, ble innlemmet i Christiania. Da måtte mange gater døpes om på grunn av navnelikhet. De fleste forslag fra navnekomiteen gikk greit gjennom bystyret, men det kunne, ifølge Byarkivet i Oslo kommune, bli lange debatter i enkelte tilfeller, særlig hvis navnet ikke ble «fint» nok for strøket. Det var neppe tilfelle i arbeiderstrøket på Kampen. Mange av gatenavnene i Oslo ble laget uten lokal forankring. Gatene på Bjølsen ble oppkalt etter norske byer, mens nordiske byer ble oppkalt på Dælenenga og østnorske bygdenavn på Kampen.

Her ble Markveien til Nannestadgata, Øvregate til Sørumsgata, Nedregate til Skedsmogata og Smalgangen til Aurskoggata. Av en eller annen grunn endret man i 1952 Hakadalgata og Vestbygata til henholdsvis Fetsundgata og Sonsgate. En veistump som ikke hadde navn, ble døpt Nitedalsgade.

Flyktet fra landsbygda

Nordmenn flytter på seg. Det gjorde de også på 1800-tallet. Da flyktet folk fra nød og fattigdom på landsbygda og inn til byene. Mange dro fra Romerike og til Christiania. For eksempel til Kampen, den belastede bydelen på østkanten, for å kunne ta jobb på en av industriarbeidsplassene i nærheten.
– Det var svært mange romerikinger som bodde i området her, sier Trygve Panhoff.
Han tror det også var medvirkende til at gatene her fikk navn fra Romerike og andre innlands østlandsbygder.

– Hvorfor kom romerikingene hit?
– De trengte penger, og de trengte arbeid, sier Panhoff fra sin typiske Kampen-bolig i Filips gate 4, parallelt med Skedsmogata. Brustein, skjeve bord og benker råder grunnen utenfor Panhoffs hjem. Huset som han kjøpte for snart 20 år siden, ble bygget i 1878.
– Her bodde det fem barnerike familier. Nå er vi to mennesker i huset. Det sier også noe om utviklingen, påpeker 69-åringen.
– Og her sto hestene, forklarer Panhoff og viser oss uthuset som i dag er vedskjul, men som den gangen tjente som både stall og skomakerverksted.

Trygve Panhoff er selv bygutt, men har hytte på Fosser i Høland. Morfar Sigurd Kristiansen Maurtun kom derfra, men prøvde etter hvert lykken i hovedstaden som vognmann, konduktør og patruljerende politikonstabel.
– Morfar fortalte at han brukte to dager på reisen, med hest og kjerre fra Høland til Christiania, og da måtte han overnatte i Fetsund, mimrer Panhoff.
Han har doble romeriksrøtter. Farfaren Alfred Pedersen kom nemlig fra Bjerke i Enebakk, reiste til hovedstaden og livnærte seg blant annet som konduktør – dette var den gangen også Kampen hadde egen trikk. Selv er Trygve langt over gjennomsnittet historisk interessert. Han viser oss permer med slektshistorie og en solid samling svarthvittbilder. Han har dessuten gitt ut flere historiebøker fra Aurskog-Høland, han har vært omviser på Hovedøya i 25 år, og er godt opplest på Kampens historie.

– Fra 1880 til 1910 kom én av de store bølgene av folk fra Romerike. De hadde altså verken jobb eller penger, forteller han.
– Vet vi om etterkommerne deres fremdeles bor her?
– Nei, dessverre har vi ingen slik oversikt, men det har jo vært mye innflytting og utflytting i områder, sier Panhoff.
Han nevner at det spesielt på 1950-tallet var forfall og stor fraflytting fra Kampen, noe som også er omtalt i Karsten Alnæs’ bok «Kjempesmell og blå dager».

I Olsensbandens fotspor

Sammen med de to Kampegutta beveger vi oss mot Nannestadgata og Kampen kirke. På høyden her lå det masse trehus som brant ned under storbrannen i 1879. Da erstattet de trehusene med kirke, skole og en del murgårder. Trehusbebyggelsen på Kampen ble i hovedsak oppført av arbeidsfolk. Området lå fram til byutvidelsen i 1878 i Aker herred. Herredsstyret i Aker var imidlertid ikke begeistret for slike «fristadsområder» som medførte store utgifter til fattigstell og skolevesen.

– Kampen var et svært belastet område. Fattigslig og med mye fyll og spetakkel. Det var ikke uten grunn at jentene ikke turde å si at de kom fra Kampen, påpeker Lasse Solberg.
– Historien forteller at presten var virkelig sjokkert da han kom hit og så forholdene på nært hold, den gangen Kampen kirke var ny. Men han sto på arbeidernes side og likte å fleipe med at fra høytliggende Kampen kirke kunne man se ned på øvrigheta, supplerer Trygve Panhoff.

Et steinkast fra kirken ligger kunstbarnehagen, et bygg som er velkjent fra filmens verden. Her var det at Egon og resten av Olsenbanden la mange av sine planer. Skapsprengerne har blitt filmet flere steder i gatene her, og Lasse Solberg understreker at disse klippene har stor lokalhistorisk verdi.

Hygiene i fattigstrøk

Vi passerer Kampen skole, som feirer 125- årsjubileum i år. Dette ble regnet som en pionérskole da den ble bygget.
– Fordi de satset på dagslys, med store vinduer og hygiene med dusj for barna. Dessuten var det den nest største skolen i hele Christiania den gangen, forklarer Trygve Panhoff.

Selvsagt treffer vi noen hyggelige kampianere underveis på vår vandring. Rett nedenfor Kampen kirke ligger det en blomsterbutikk på hjørnet mot Nannestadgata.
– Her er det småbyidyll og mange stamkunder, ja, sier Synne Weberg i det lille butikklokalet.

Tvers over gaten sitter et par småbarnsfedre ute og tar ettermiddagskaffen på konditoriet. Om lufta er skarp, er ettermiddagssolen sjenerøs.

Omkamp på Kampen

– Her var det utedo og trangt om plassen. Det var vel på 1950-tallet de begynte å legge inn vann her, sier Panhoff idet vi ankommer Norderhovsgate 1, i det som kalles «Familiekroken» på folkemunne, et noe forskjønnende navn på en leiegård preget av trangboddhet.
– I tillegg til at det bodde store familier på lite areal, tok de gjerne inn losjerende for å spe på inntektene, sier Lasse Solberg.

Ifølge Folketellingen fra 1885 bodde det bare i dette huset over 120 personer. Nå har felles grøntarealer, lekestativer og fellesgrill erstattet utedoer, klessnorer og stallplasser. Mange av de gamle husene på Kampen ble revet etter krigen, spesielt de som var i kommunalt eie.

– Det var faktisk planer om å rive alt, men tsjekkerblokka tror jeg satte en støkk i mange, sier Lasse Solberg.
Tsjekkerblokka, også kalt flyktningeblokka, har 11 etasjer, ligger i Hølandsgata 1 og ble bygget tidlig på 1960- tallet.
– Etter hvert vokste det fram protester mot å utradere den gamle bebyggelsen, og en del private huseiere startet restaurering. Kampen mot riving eskalerte på 1980-tallet, oppsummerer Lasse Solberg.

Dagens blanding av gamle lave trehus, sveitservillaer, lavblokker og murhus forteller om en bydel i utvikling. Denne utviklingen er grundig dokumentert av Kampen Historielag, blant annet gjennom artikler, hjemmeside og digitalisering av en betydelig fotosamling. Panhoff legger til at de tidligere arbeidermiljøene har endret karakter ved til- flytting av blant annet studenter, kunstnere og nye småbarnsfamilier.
– Ettromsleilighetene er slått sammen, husene restaurert og prisene mangedoblet.

Bor i Oslos fineste

– I det huset på hjørnet der ble Jon Herwig Carlsen født, smetter Lasse Solberg pekende idet vi passerer Norderhovsgate 14.
Han medgir at Kampen er stolt av janitsjarorkesteret og et stort utvalg av kjente innbyggere. Tidligere Kupper’n, Einar Rose og Thorbjørn Egner. I dag blant andre forfatterne Jon Bing og Henrik Langeland. Men Kampen byr på mer enn kjendisjakt. I Sørumgata venter noe helt uventet. Innenfor tregjerdet er det idyll av en annen verden.

Lille Frida, iført store solbriller, løper frydefullt mellom blomsterkasser, mamma og pappa. Her har familien Anne og Torgeir Sollid Nord akkurat flyttet inn i den gule 1-eren. Husene i Sørumgata 1 og 3 ble bygget rett før murtvangen, og her bodde det 44 personer i 1883, deriblant en nibarns arbeiderfamilie. Drøyt hundre år senere, i 1991, vant beboerne i Sørumgata en konkurranse om Oslos fineste og triveligste uterom. Bakgården har også blitt flittig brukt som innspillingssted. Sist i «Ta meg med», musikalfilmen der Marion Ravn fra Lørenskog har en av hovedrollene. Trivselen er til å ta og føle på i Sørumgata 1.
– Vi senker skuldrene med det samme vi kommer innenfor porten her, sier Torgeir Sollid Nord.
Han understreker at lille Frida og storebroren har funnet seg godt til rette, for det er mange småbarnsfamilier som har flyttet hit. Slik det også var på 1800-tallet.

Mor i bakken

Kampen var selvforsynt med det meste. Her var det kjøpmenn på hvert hushjørne, og vi kan ved selvsyn se rester, i form av skilt og utstillingsvindu, etter noen av alle spesialbutikkene. Kampen hadde blant annet skomakere, fiskebutikker, isenkram, manufaktur, kolonial, frukt og grønt, leketøysforretning og tobakk.

Der Nannestadgata var på sitt aller bratteste, lå virksomheten som nok trakk flest utenforstående til boligstrøket: Pølsebua til Inger Alida Christensen var det en må kunne kalle en Kampen-institusjon, som var kjent langt utenfor hovedstaden. Historien om Oslos beste pølser tok slutt en gang på 80-tallet.
– Dette var et av Oslos mest populære bevertningssteder i 60-, 70- og langt opp i 80-åra, sier Lasse Solberg, og vi tar en kikk inn i bakgården i Nannestadgata 4, som nå er under restaurering.
Utebodene skal bort også her.

Hjertet i Kampen

Mor i bakken er historie. Den mest kjente utelivsattraksjonen på Kampen i dag er bistroen. Kampen Bistro, på hjørnet mellom Nittedalgata og Bøgata, ligger i bydelshuset, selve motoren i det identitetsskapende arbeidet. Tidligere var det malingfabrikk her. Nå er det et aktivitetshus med musikkundervisning, barneteater, bistro og møtelokaler, for eksempel for historielaget, stiftet i 1986. Laget har åpne møter tre ganger i året her.

– Ett av temaene vi har lyst til å ta opp, er nettopp dette med innflyttingen fra Romerike og resten av innlandsbygdene østpå, fastslår Lasse Solberg og får et blidt nikk fra Trygve Panhoff.
Ute har solen forsvunnet bak Nittedalgatas gule trevilla.

Artikkelen stod opprinnelig på trykk i Romerikes Blad 28. september 2013. Kilder: Kampen Historielag, Byantikvaren og Oslo Byleksikon.