Bokseren Haakon Lind

I 1953 besøkte jeg Haakon Lind i Jens Bjelkes gate 86 c. Mitt ærend var å lage et julenummerintervju til salige Sportsmanden, den i sin tid så populære sportsavisen som jeg hadde den glede av å jobbe i gjennom 16 år.

Da fortalte Haakon om en match mot svenskene i Sportshallen på Kampen som står som et av de viktigste skandaleoppgjør i norsk idrettshistorie. Dato: 29. januar 1928. I den siste kampen ble de norske bokserne fullstendig bortdømt.

Publikum stormet ringen, øl- og vinflasker haglet i luften. Benkerader ble brukket og brukt som slagvåpen. Noen forsøkte å stanse den brølende og hysteriske massen. Ekstra mannskaper fra politiet kom, og først langt på natt ble det stille i den ramponerte Sportshallen. Skandale av rang.

Lettvekteren Haakon Lind var eneste nordmann som vant den kvelden i lettvekt. Han slo knockout på svensken i første runde.

Vårt orakel på Tveita Jarl Frode Bech skriver dette om Haakon Lind:

Siden Haakon og min far vokste opp sammen i Tøyengata 47 (kvartalet øverst i Tøyengata, med Botanisk Hage på andre siden), dryppet det jo noen anekdoter om Haakon fra tid til annen. Som voksen bodde han i Jens Bjelkes gate/Hertug Skules gt., så vidt jeg husker.
Haakon var en ihuga konkurransemann, både innen boksing og bryting. Han sa gjerne at “jeg vil heller ha en 3.-plass i en hard konkurranse, enn å få en 1. plass uten særlig motstand”. Han gikk gjerne opp et par vektklasser fra lettvekt, nettopp for å få “litt konkurranse”. I 1909 ble bokseklubben “fagforeningenes Idrætsforening” delt i to – der Sportklubben av 1909 ble etablert 24.03.1909. I 1926 kom “Fagen 26”. Det gikk frasagn om Haakons slagkraft. I en landskamp mot Sverige i Sportshallen (kan det være den Jorsett omtaler?), var det ingen som ville stille opp mot bestemannen fra Sverige, om det var i lett mellomvekt eller mellomvekt skal jeg ikke si. Svenske ledere syntes litt synd på at en relativt ukjent lettvekter våget seg i ringen mot deres favoritt. Haakon kom, så og vant på knockout i 1. runde, så kraftig at svensken måtte bæres ut i garderoben før han våknet. Da ville han inn og bokse, for han husket ikke noe av tiden før kampen.
Ellers var Haakon kjent for sitt sprudlende humør og at han var avholdsmann. “Jeg har det mer moro når jeg er klar i toppen”, sa han gjerne. På klubbaftener kunne han finne på å underholde med steppdans og annet. I slutten av 50-årene kan jeg erindre at han var trener for det norske bokselandslaget.

Mer fra Jarl Frode Bech 22.sept. 2009

Jeg sitter her og leser Per Jorsetts intervju med bokseren Haakon Lind. Det dukker opp i erindringen forskjellige hendelser, som nærmest er å betrakte som anekdoter.
På klubbaftener i Sp. 09 kunne Haakon underholde både med sang og steppdans. Og så fortalte han gjerne om hendelser fra sine yngre dager. F.eks. fra den gang treningen foregikk på “Lompa” – der var det antakelig en turnhall som ble brukt både til turn, boksing og bryting. Haakon likte å prøve seg på alt. En av de mer rutinerte turnerne pleide å briljere i turnringene, der han gjerne avsluttet med en elegant salto, og “sto som en påla”, (som Paal Clasen pleide å kommentere i sin tid). Men Haakon måtte jo forsøke dette også, og  var rimelig sterk i ringene. For å få til avslutningen laget han sleng, før han slapp taket – og smalt rett i ribbeveggen så han så stjerner.
I tillegg til boksing likte han også å konkurrere med bryterne. Det var visst ikke så nøye med vektklassene – Haakon var lettvekter – så han ble satt opp mot en bamse av en bryter. Haakon fortalte: “Jeg hadde ikke så store brytererfaringen, men jeg så at motstanderen hadde en kong i nakken. Den måtte jeg kunne gjøre noe med! – Men jeg tapte allikevel!”
– – –
Min far og Haakon Lind var barndomskamerater fra Tøyengata 47. De spilte også fotball i Frogg (der også kappgjengerkongen Edgar Bruun var en av vennene). Haakon var ikke høy av vekst, men skikkelig “spretten”, så han var helst keeper. Under en kamp ble det trengsel foran Froggs mål, og flere tok sats for å møte en høy ball. Min far og en motstander stanget, så far ble liggende. Men Haakon hadde sett at angriperen ikke gikk etter ballen, men etter å felle forsvarsspilleren. “Vi ses etter kampen”, sa Haakon bare. Han var nok allerede kjent som landslagsbokseren med krutt i nevene, for det ble ikke flere sammenstøt etter dette. Fyren gikk ikke engang til garderoben etter kampen, men stakk direkte fra banen med fotballdrakten på. Det var ikke vanlig i 20-årene.
– – –
Haakon Lind var også profesjonell bokser en stund, men her har jeg ingen historier. I alle fall fungerte han som trener for landslaget i boksing i slutten av 50-årene.

Haakon Lind døde i 1955