Paviljongen i Kampen park
En immigrant på Kampen oppfattet raskt at bydelen tapte meget da musikk-lysthuset ble revet. Paviljongen ga det vakre friareale liv. I mellomkrigsårene var det hornmusikk ukentlig. Kampianere fikk familiebesøk til torsdagskonsertene. Hele plassen var full av mennesker og madam Iversen solgte is, brus og godterier fra en kjerre i porten til «Slottet».
«Far tok alltid skalk på hodet da han skulle til parken», forteller en pen Kampen-dame, som nok vaker rundt de snes år. Parken var så annerledes, sies det- en bred vei fra Fetsundgaten opp til «Svømmeren», utsikten var bedre og det var noen imponerende portstolper.Så vel før som etter krigen har politikere tordnet i parken. Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Tryggve Bratteli og Jan P. Syse også. Og selvfølgelig menighetens egen prest Bastiansen, som var formann Kristne Sosialister Forbund. Kunstnerliv er utfoldet i paviljongen og i parken. Man har opplevet kabareter. Mentz Schulerud skriver til historielaget: «Men da jeg først og omsider oppdaget Kampen, ble jeg en svoren tilhenger av denne småby i storbyen, der den kneiser på sin kneis. Det var i 1960-årene, da jeg var sjef på Oslo Nye Teater og organiserte parkkvelder for kommunen. Hver sommer var vi da der med vår forestilling i Kampen park, og både skuespillere og vi andre elsket å dra dit- for å møte det vide utsyn og det hjertegode publikum.
Wenche Foss og Frank Robert, og mange med dem har opptrådt i parken.
Musikkpaviljongen ble revet for et kvart hundre år siden.
Det ble stille i parken…….