Det glemte geniet fra Brinken
Skomaker Julius Johannesen og hans kone bodde i Brinkens Gade 16 da sønnen Aksel Waldemar Johannesen ble født i 1880 og døpt i Kampen menighet. Familien flyttet kort etter til en av Hammersborgs mest slitne gråbeingårder. Han gikk på Hammersborg skole og videre syv semestre på Statens Håndverks og Kunstindustriskole.
Det var billedhugger Aksel Waldemar Johannesen ville bli, og i tillegg til studiene var han en periode ansatt som billedskjærer hos møbelsnekker og treskjærer Johan Borgersen. Han stilte ut skulpturarbeider fem ganger på Høstutstillingen uten å bli lagt særlig merke til, men han hadde enkelte bestillingsarbeider som ga han en viss inntekt som kunstner.
I 1907 traff sin kone Anna Gjermine Nilsen og de flyttet til Gjøvik hvor han fikk arbeide og senere ble modellmester hos Møbelfabrikken Edvard Sandvoll. Her hadde han også eget verksted. I 1911 var de tilbake i Kristiania hvor han igjen stilte ut skulpturarbeider. Etter dette la han bort billedhuggerredskapene og begynte å male, og sammen med sin idérike og kunstnerisk anlagte kone startet de tekstilverksted i sin bolig i Welhavens gate. De tegnet og sydde kostymer til Det Norske Teatret hvor Hulda Garborg var styreformann og senere ble en nær venn, og de hadde også kostymeoppdrag for Chat Noir og folkemuseets friluftsscene.
Man vet ikke hvorfor Aksel Waldemar Johannesen ikke stilte ut sine malerier. Kanskje synes han selv påvirkningen fra Munch, Picasso og Degas og Vigeland var for tydelig. Han holdt seg unna Kristianias malermiljø, han regnet seg mer som håndverker, treskjærer og tekstilkunstner, og ytterst få visste om og fikk se bildene han malte hjemme. Gjennom arbeidet med teaterkostymer kom han også til å tegne mønstre til bunader og nasjonale tekstiler som Gol-bunaden, Hulda Garborg-drakten og den første Gudbrandsdalsbunaden som hans kone sydde.
Da hans kone ble kreftsyk i 1921 tok sorg og alkoholen overhånd og han døde av lungebetennelse i 1922, bare 42 år gammel og med sin dødssyke kone ved sin side. Anna Gjermine døde kort tid etter, og parets to mindreårige døtre ble tatt hånd om av Hulda Garborg. Det ble holdt en minneutstilling hos Blomqvist i 1922 hvor hans arbeider ble vist, deretter overtok overformynderiet ansvaret for kunstsamlingen på vegne av de mindreårige døtrene, og det hele ble pakket bort og glemt. Aksel Waldemar skal ifølge samtidige kilder ha hatt
Selv om Aksel Waldemar Johannesens også malte en del lystigere bilder fra teatermiljøet han var en del av, gjenspeiler hans billedkunst i hovedsak hans egen bakgrunn og oppvekst blant Kristianias filleproletariat. Han ga bildene titler som «Drankerfamilie», «Arbeidertog», «Sultent barn» og «Landstryker» og malte ved flere anledninger sitt eget selvportrett inn i bildene som viser arbeiderklassens slit, sult og strev. Med oppvekst på Kampen og Hammersborg visste Aksel Waldemar hvordan dette kjentes på kroppen og han hadde dermed en annen vinkling enn andre kunstnere som formidlet livets skyggeside, som for eksempel Christian Krogh som kunne male «Kampen for tilværelsen» fra et mer observerende ståsted. Munch skal ha uttalt at «Det er noe av det merkeligste jeg har sett», og «Det lages ikke bedre bilder i Norden i dag».
I 1997 kom forfatteren Haakon Mehren over en del av Aksel Waldemar Johannesens malerier og har jobbet aktiv for å få dem frem i lyset. Dette har resultert i flere godt besøkte utstillinger utenlands over flere år. I 2011 kom boken «Kampen for Aksel Waldemar Johannesen» som forteller om dette arbeidet, og samme år ble teaterstykket «Der vergessene Maler» (Den glemte maleren) satt opp utenlands. I august 2017 ble Aksel Waldemars Johannesens bilder igjen utstilt hos Blomqvist i Oslo.