Huset i Bøgata 7
Huset i Bøgata 7 har en lang historie selv om det nå står et «nytt» hus der. I følge Oslos byleksikon ble Bøgaden i 1879 oppkalt etter Bøløkka som igjen hadde fått navn etter den siste som drev gårdsbruk i området – Hans Bøe.
Tomta ble fradelt 17. mai 1862, og huset på bildet ble bygd i 1876. Ved folketellingen fra 1885 var det registrert 23 beboere mellom 1 og 73 år i huset. Av disse var fire i arbeid, mens de resterende står oppført som kone, sønn, datter eller enke. Kun syv av beboerne hadde Kristiania som fødested, og dette var barn av innflyttere fra by og bygdene rundt, samt en pige fra Sverige. Ved folketellingen i 1900 var huset delt i fire leiligheter, med til sammen 20 beboere. I den ene leiligheten bodde et ektepar med fem barn og svigermor. I 1910 viste folketellingen at det kun bodde fire personer i huset, hvorav to diakonisser. I kvistleiligheten bodde et «sykelig bybud» og hennes fire år gamle sønn. Trolig overtok Kampen menighet disposisjonsretten over huset rett etter 1900, selv om kommunen stod som eier.
Kampen menighetsråd kjøpte huset for 100.000 kroner 25.3.1987 og solgte det samme dag videre for 525.000 kroner. Deretter ble det revet. for i november 1988 ble det solgt for vel to millioner kroner. I 1997 kjøpte nå avdøde Jon Bing huset for 2,8 millioner noe som ble regnet som en meget høy sum.
– Markedet er overopphetet. Dette er et ekstremt salg, og dette er Oslo vest-pris. Samtidig er huset kanskje det beste og fineste på Kampen, sa takstmann Thorbjørn Myhre til Aftenposten i mars 1997 om en bolig med et areal på 259 kvadratmeter over tre etasjer med ei tomt på 248 m2.
Vi bodde i huset fra 1977-1980 og overtok som vaktmestere på Kampen Menighetshus etter Alfhild og Margido Larsen som sammen med datteren Anne hadde bodd i huset i mange år. Det var to leiligheter i huset, den nærmest veien hadde halve 1. etasje, mens den andre inneholdt resten av 1. etasjen, samt hele 2. etasje.
Vi flytta inn i Bøgata 7 i desember og hadde ubudne gjester allerede uka etter innflytting. Vinteren 77/78 var kald og vi var nok ikke klar over at huset hadde noe mangelfull isolering. Da vi kom tilbake etter å ha feiret jul i Horten, var det nemlig minus to grader i stua. Alle blomster var alvorlig frostskadet, og fordi vi var ukjente med naboene, ble løsningen å tappe litt vann fra varmtvannskrana og ved bruk av håndkler fikk vi tint opp de uisolerte vannrørene i kjelleren. Vi oppdaget seinere at det trolig hadde vært et bakeri i kjelleren, for det stod fortsatt en gammel bakerovn der. Og 100 år tidligere hadde kjelleren vært bolig for en del mennesker.
Det var felles utedo i et rom i skuret i bakgården. Det var ei stor bøtte og når det var frost og bøtta var full, nektet dotømmeren å frakte bøtta bort fra åstedet. Da var det å bære bøtta inn i kjelleren, sette på vifteovnen, og håpe på bedre lykke neste gang. Som for så mange andre på Kampen ble fullstendig kroppsvask foretatt i Tøyenbadet hver fredag/lørdag, uansett om vi trengte det eller ikke.
Da vi flytte opp til 36 m2 i Sonsgate 3 var det rein luksus, med do og dusj inne. Etter hvert ble det litt trangt der med to voksne og ett barn på ett rom og kjøkken, men hundre år tidligere ville det trolig bodd minst ti personer i en leilighet av samme størrelse – med utedo.
