Nilsen og Stones

Som en bymur ligger den der delt mellom Åkerbergveien og Kjølberggata og passer på de mindre bygårdene på baksiden. Stor, stolt og synelig. Bygd i 1902 som en kommunal bolig noe den er ennå. På folkemunne ble den bare omtalt som «boli`n» Der hadde jeg min barndom og ungdom, i Åkerbergveien 50. Født i 1948 og de neste 18-19 år var dette den trygge havna.Oppgang B i tredje etasje. Gården besto da av 72 leiligheter, ett rom og kjøkken, og ble bebodd av alt fra enslige til storfamilier med tre generasjonen. Det var etterkrigstidens boligmangel som rådde.
For meg var jo oppveksten i nr 50 en helt normal tilværelse. Det var jo den eneste referansen jeg hadde. Men fordi det var en kommunal bolig var beboersammensetningen ymse. Alt fra hardt arbeidende til mennesker med i overkant store livsmestringsproblemer. Ryktene gikk at det var bordell der. Det var det meg bekjent ikke. Men i ettertid kan jeg forstå at det kunne virke slik. Jeg kalte dem fargerike mennesker som aldri hadde vært eller kom til å bli A-4 mennesker av mange ulike grunner. Historiene er mange med en blanding av tragedie og humor. Politiet var ofte innom for å roe ned enkeltes trang til å synes.
Gården var bygd slik at du kunne gå på loftet gjennom hele gården , fra oppgang A til G. Og det gjorde vi. «Sneik» som vi kalte det. Og når vi ble oppdaga var vel noe av morroa i gang. Det ble en sport å komme seg unna i tide. På femtitallet var vi mange barn i nr 50. Gårdsplassen var stor men når vaktmesteren gjorde sin entre ropte han som regel «kom dere ut av går`n» Og vi kom oss ut i en viss fart. Uten at vi riktig skjønte hvorfor. Det var i alle fall ikke plassmangel på gårdsplassen som var årsaken, men mer en vaktmester med mengder av dårlig humør og en relativt vedvarende promille. Utenfor gårdspalssen hadde vi Klosterenga som lekeplass.
De grå, triste og konforme femtiåra var på hell og det store tiåret var i anmars.

Femtiåra fada ut med Elvis og storma inn med Beatles og Stones. Den store ti-årsfesten var i gang. Borte ble grå støvfrakker for menn som måtte løfte på hatten når de sa hei til nabokjærringa. Inn kom farger, frihet , langt hår og RocnRoll. For meg ble det Stones. Rett og slett forde de var rockere som ikke var så velpolerte og familievennlige som Beatles. Når man bodde på ett rom og kjøkken var det å spille Stones hjemme ikke veldig populært. Gammern likte dem ikke. Sånn var det bare.

Barndommens Åkerbergveien 50 gikk nå mer fra å være livets univers til å bli et sted man sov. Og i perioder knapt nok det. Med min transportable Phillips Bambino satt vi i parker og spilte musikk. Jeg husker da Stones kom med sin første singel. «Com on» En eldre Chuck Berrylåt men Stones gav låten en ny dimensjon. Fra da av til dd er det Stones for alle penga. Og i årenes løp har det blitt brukt en del. Torsdag 24. juni 1965 ble en merkedag. Da spilte Stones i Norge. De ble møtt på Fornebu og tett fulgt av fansen fram til hotell Viking (som det hette da). Blofansen sto utenfor hele natta og venta på at et Stoneshode skulle titte ut. Og konserten på Sjølyst…ikke viste vi at den skulle bli historisk. Å ha vert der skulle bety noe. Det var rått og upolert. Akkurat som forventa. Etter det har det blitt ett utall Stoneskonserter. Ca 15-20 i tallet. Hyde Park i 2013 var enorm. Som et minne om forrige Hyde park konsert til minne om Brian Jones død. Da var det gratiskonsert og samlet 250 000. Gratis var det definitivt ikke i 2013. Og Oslo og Paris i 2014. Men penger er bare penger og livet varer bare en gang. Det startet i Åkerbergveien 50 og lever fortsatt i Fredrikstad som nå er min hjemby. Men Oslo, Kampen og Åkerbergveien vil for alltid være starten og røttene som skapte min identitet. Den er jeg stolt av…