Minner fra Familiekroken

Det har  jo blitt riktig fint
her i Familiekroken, sier fru EIse
der vi står inne på gårdsplassen.
-Men likevel- kunne jeg ikke tenkt
meg å bo her. Det er for mange minner,
og de er langt fra gode, mange
av dem.-Jeg vokste opp her som en av seks
søsken. Med mor og far var vi åtte
alt, og vi bodde på ett væreIse og
kjøkkeni Det vi kalte stue var
et rom på kanskje 16 kvadratmeter.
De største leilighetene var på to
rom og kjøkken, men det var jo het-
Ier ikke romslig akkurat, når sjuåtte
unger var helt vanlig i en
familie.

-De sanitære forholdene måtte bIi
så som så under slike forhold
Bad og wc fantes ikke,
Men hvordan er det på noe
vis mulig å få vasket og stelt seg
på skikkelig vis under slike boforhold?
Svaret er at det går ikke.
-Jeg kan ikke huske annet enn at
mor drev og vasket, nær sagt
døgnet rundt. En av kameratene til
far’jobbet på kaia, og etter
arbeidstid kom han ofte hjem til
oss i arbeidsklærne. Mor måtte av
og til vaske halve natta for å få
det rent etter ham, sier Else
Michaelsen med et lite smil.
Faren jobbet i Schibbye-gården,
et lite teglverk. Verket er revet
der det en gang 1å, finner vi nå
tennisbanen som ligger mellom
kunstgressbanen på Jordal og
Hølandsgata. Før teglverket kom Iå det et lite jernstøperi der.
Jordal Amfi b1e påbegynt ca.
1950. FØr den tid 1å det en rekke
små bolighus der, med hageflekker
rundt. Husdyr som griser og liknende
var helt vanlig, Lenger inne
på Nedre Kampen, nesten for midt i
tjukke byen å regne, 1å det et
Iite gårdsbruk med melkekyr og
der gikk det an å få kjøpt melk.
-Det var forresten mye småindustri
på Kampen den gangen’
sier Else.
-Det var et stort bakeri her,
og flere små verksteder. Det aller
meste er borte nå. Kolonialbutikker
og melkeutsalg var det nesten på
hvert hjørne; nå er nesten alt
sammen forsvunnet.
Else bodde i Familiekroken til
hun giftet seg, 24 år gammel.
Mannen hennes var også ektefødt
Kampen -gutt , fra Kjølberggata.
Da de giftet seg flyttet de inn i
leilighet i Brinkensgate.
-Vi flyttet inn i den store leiegården
Hølandsqate 22 i 1950,
forteller hun. Den b1e bygd før
krigen. Det var meningen at det
skulIe bygges flere maken gårder
oppover Hølandsgata i forlengelsen av nr.22, men så kom krigen
og satte en stopper for byggeplanene.
Etter krigen ble de liksom
aldri noe av.
Nå bor hun alene i leiligheten, hun
ble enke i 1974. Sønnen jobber i
Bergen.
Kampen har alltid vært en bydel for arbeidsfolk.Else arbeidet på en trikotasjefabrikk. I 20-30-åra var den heldig som klarte å få arbeid i det hele tatt.
-Jeg husker faren min fra jeg var liten, beretter Else. Han ble svært oppglødd over dannelesen
av Arbeiderpartiet – det var et parti som passet han bedre enn de to store den gangen – Høyre og Venstre. Og i den store arbeidsledighetens
år var Johan Nygaardsvold en mann som det sto respekt
av
Ingen snakket om å få seq utdannelse
– det som telte var å få seg arbeid. Sånn sett har ungdommen
det mye bedre i dag. Ungdommen
har fått det godt, og bra er
det. Men kanskje satte vi stØrre
pris på det lille vi hadde, selv
om vi nesten ikke hadde noen
ting.
Else liker å snakke om ungdonmen.
Hun synes ungdommen er bra, og
fnyser når hun leser eller hØrer
påstander om at Øst-kantungdommen
skal være så mye”dårligere” enn
ungdommen vest i byen. Hun tror
heller det er tvert om.
Også i Familiekroken har ungene
fått det bedre. De mange knøttsmå
leilighetene er slått sammen ti1
færre og større. De er blitt moderne
med bad og wc inne slutt med
de gam1e, fæle utdoene hvor rasling
av tassende rottefØtter alltid
kunne høres. Det er færre unger som
skal dele plassen.
Tvers over gata ligger det som en
gang var Thoresens bakeri litt tilbaketrukket murgård.
-Ved juletider hendte det at vi
ungene fikk kakemenn og andre
kakefigurer i store mengder,
minnes Else Michael-sen. – Noen
av dem brukte vi å spikre fast
på plankeveggen ut mot gata så
helt ferske var de ikke aIItid.

I