HOVINBEKKEN I ENSJØDALEN

Øverst i denne dalen, omtrent ved nåværende Gladengveien 15, viser de gamle kartene at to bekker løp sammen: Hovinbekken fra vest og Lillebergbekken fra øst. Gladengveien ble anlagt etter krigen. Hovinbekken ble her ført under veien til dennes østside, hvor også Lillebergbekken sluttet seg til. Videre gikk den helt til 1962 åpent nedover dalen mesteparten av strekningen ned til den nåværende Ensjøveien, ført under denne og videre åpent et lite stykke nedover. Da ble lukkingen fullført langs hele østsiden av Gladengveien samt strekningen videre nedover. Imidlertid ble et lite stykke på vestsiden, mot det som senere ble et hjørnestykke av Gladengveien mot den senere tilkomne Bertrand Narvesens vei, liggende åpent helt til for et par år siden, i forbindelse med den nye blokkbebyggelsen.

Lilleberg Teglverk lå ved Hovinbekken ved den gamle Ensjøveien, like sør for det området hvor de senere stålverkshallene ble oppført. Eiendommen har gårdsnr. 129 Bergsløkka. Bruksnr. 1 er betegnet Petersborg. I 1874 ble A. Lenschow eier, senere ble firmaet endret til A/S Lenschow & Co, som i 1892 ble endret til A/S Lilleberg Teglværk ved skjøte fra Lenschows arvinger.
Murmester Asmus Lenschow kom fra Tyskland, og etablerte seg antagelig i Kristiania på 1830-tallet. Han leverte et vesentlig bidrag til bebyggelsen i Homansbyen. Videre oppførte han en del bryggeribygninger: Frydenlunds bryggeri i Pilestredet 52 (1859), med den lange gatefasaden i upusset tegl, i nyromansk stil. Dessuten Schous bryggeri i Trondheimsveien 2 (1872).

Christiania Staalverk ble stiftet i 1886 under navnet Christiania Ferro Chrom co. I 1890 ble navnet endret til Christiania Chromstaal co. og aksjekapitalen utvidet til kr 100 000 og en startet også prosjektilfabrikasjon. I 1903 ble ingeniør U. Krefting ansatt som disponent.
En bygning ble oppført med gatedresse Bøgaten 25/27. Bygningen – som sto til ca. 1939 – lå et stykke fra gata, inntil den senere tilkomne Normanns gate. Det er nå en park/lekeplass på tomta, som er omkranset av blokker som ble oppført på 1930-tallet. Bygningen ble kalt Sportshallen, etter den bruk den senere fikk etter stålverkets konkurs i 1921. Til denne bygningen kom det senere (omtalt av NSB i 1916) et sidespor fra Gjøvikbanen, som tok av like sør for brua over Ensjøveien, og førte sørover gjennom parken til Vestbygata. Selskapet kjøpte opp en del områder i nærheten, således var det i 1910 eier av Normannsløkka med tilhørende teglverk. Den store sveitservillaen på denne eiendommen, beliggende på toppen av Ensjøveien øst for Kampens park, var bolig for selskapets direktør. Villaen var oppført i 1858 og sto til omkring 1960. I 1917 kunngjorde selskapet en storstilet utvidelse, med oppføring av et platevalseverk med kapasitet på 50 000 tonn pr.år. Det var forhold i tiden som talte for en slik ekspansjon, som hermetikkindustriens behov for blikkemballasje og hvalfangstens behov for prosjektiler m.v. Man søkte så om statsgaranti for et lån på 12 mill.kr, samt konsesjon for 60 år for ervervelse og utbygging av Bingsfossen ved Glomma. To av styremedlemmene var fremtredende representanter for risikovillig kapital på den tid. Den ene var Halvor John Schou, leder av firmaene Hjula Væveri og Halvor Schou og barnebarn av sistnevnte. Den andre var skipsreder Jacob Lindvig. Han var sønn av Ambortius Olsen Lindvig, en skipsreder som var pioner ved innføringen av dampskip til avløsning av seilskuter, og som i 1916 fikk oppført det prektige huset på Bygdøy som senere bl.a. ble bolig for den kanadiske ambassadør. Selskapet støtte på vanskeligheter: bankforbindelsen innstilte kreditten i 1918, entreprenøren som oppførte valseverkets bygninger fikk økonomiske problemer og innstilte arbeidet, og Stortinget forkastet i 1919 regjeringens forslag om statsgaranti for lånet som var blitt tatt opp i den tro at garantien ville bli gitt. I oktober 1921 måtte selskapet avvikle. Status viste en bokført kapital på 6,4 mill. kr, og en realisert verdi på kr 767 000. Valseverkhallene står fortsatt, nederst i Gladengveien.

Ensjø Teglverk lå hvor nåværende Ensjø T-banestasjon ligger. Det var også det eldste teglverket i området, dokumentasjon fins fra 1811. Den gang hadde en ikke firmaregistre eller branntakstprotokoller, men vi har Akers fattigvesens legdsprotokoller, som ble ført fra 1810 til 1832. I 2001 kunne Leif Thingsrud ved hjelp av disse bestemme tidspunktene for opprettelsen for en del bedrifter i dette tidsrommet. Protokollene viser den legden bygdas næringsdrivende måtte yte, og her gjaldt det samme for gårdsbruk som andre bedrifter.
Men det var under danskfødte Lauritz Benedictus Schibbyes (1822-1906) eiertid det utviklet seg til å bli byens ledende. I 1855 kjøpte han Ensjø gård og det tilhørende teglverket.
I 1919 hadde A/S Levahn Motor Co. (opprinnelig Levanger og Rahn) overtatt eiendommen.
Med nåværende adresse Rolf Hofmos gate 20 (tidligere adresse Hedmarksgata 25) ligger – i delvis ombygd tilstand­ – den eldste bevarte bygningen fra teglverktiden, oppført omkring 1900. På 1960-tallet ble fronten revet og gjenoppbygd, og pipa revet.

HOVEDKILDER

Kart: Vibe & Irgens 1844, Byens Opmaalingsvæsen 1911 og 1921, Oslo Oppmålingsvesen 1938.
Geir Tandberg Steigan om Asmus Lenschow i www.artemisia.no
.Folketellingene 1900 og 1910, 0218 Aker, Tonsen krets.
Kristiania Adressebok 1906, 278, og 1918, 899.
Riksarkivet,  RA/PA-0626/G/L0034/0015, Christiania Staalverk 1917-1919.
Om Jacob Lindvig: www.Skipet.no. Om Abortius Olsen Lindvig: Knut Are Tvedt i www. Store Norske Leksikon.
Leif Thingsrud, ”Industribyen Oslo”, Tobias nr. 4/2001 (utg. Byarkivet).
www.malerhaugen.com/historie/ensjogard.htm. Malerhaugen Vel, som baserer sin fremstilling på opplysninger fra Tom Axel Hjalmar Schibbye. Jf. også redegjørelse for eiendomsoverdragelsene i H. Sollied, Akersgårder (1947), 232.