Tøyen fritidsklubb

På slutten av 60-tallet kom Tøyen Fritidsklubb inn i lokalene i Økernveien 9 – «Sporveisbygget». Nevnte bygg stod ferdig i 1966, så det er mulig at klubben var inne fra start, men jeg har ikke funnet noen eksakt dato for åpningen. Mine erfaringer skriver seg uansett fra perioden 1971 – 1975, og videre skal jeg i korte trekk fortelle litt om klubben og innholdet, hvordan den ble drevet, hvilke utfordringer vi hadde og klubben i nærmiljøet.

Klubben bestod av to «avdelinger»: Juniorklubb og ungdomsklubb, og jeg jobbet i dem begge.

Juniorklubben hadde barn og ungdom i alderen 7 – 14 år som målgruppe, og de aller fleste medlemmene var fra nærområdet. Det vil i hovedsak si Tøyen og Kampen.

For denne aldersgruppen var det et opplegg med ulike aktivitetstilbud, fra spill og leker, til formingsaktiviteter og turer/arrangement i nærområdet.

For å nevne et par spesielle tiltak, så var den eldste delen av klubben av og til med på riding og stell av dyr ute på Søndre Aas gård (Holmlia) og vi var på sommerleir på Utøya i Tyrifjorden hver sommer.

Gerd Bekken – «Mor»

Tøyenklubben vil for min del alltid være knyttet til Gerd Bekken, – «Mor», som vi alle kalte henne både medlemmer og ansatte- som var klubbleder alle de årene jeg var der.

Hun var veldig opptatt av nærmiljøet, og med den begynnende sanering av området rundt Hagegata og Brinken, så fikk hun dratt i gang et prosjekt der medlemmene i juniorklubben og vi som jobbet der malte plankegjerder, bygget hytter på de åpne tomtene, ordnet med grilling osv.. Vi hadde et godt samarbeid med nabolaget – de voksne – og vi var aktive for å få en sosial profil på utbyggingen i den forstand at den skulle tilpasses det eksisterende og ha et prisnivå som gjorde at de som var der fra før skulle kunne kjøpe seg inn i de nye leilighetene. Dette er også bakgrunnen for at jeg hadde runder med kameraet og tok en del bilder fra nærområdet Tøyen og Kampen.

Ungdomsklubben var beregnet på aldersgruppen 14 – 18 år, og var mye mer preget av at ungdommene selv skulle involveres og ta ansvar for klubbens innhold og drift. Det var et eget klubbstyre, grupper for ulike aktiviteter – med egne styrer og delegert ansvar – og i det hele tatt en arena for trening i medbestemmelse og demokrati. For den som vil vite litt mer, så anbefales Torild Skard sin bok «Verksted for selvtillit» (1973). Vi ansatte var «hjelperyttere» underveis.

Tilbudet om aktiviteter varierte gjennom uken, med grupper som: Diskotekgruppa, Villmarksgruppa, Alpingruppa, Bordtennisgruppa, Kjøkkengruppa og mer åpne aktiviteter der voksenkontakt var en viktig del av innholdet.

Medlemmene i ungdomsklubben var også primært fra nærområdet, men med flere fra området oppe ved Carl Berner, Lille tøyen, Hasle, Vålerenga, og Grønland

Utfordringene kan vi i hovedsak si var knyttet til dette med rus, og at klubben skulle være et rusfritt alternativ. Dermed måtte vi alltid mot helg og diskotekkveldene ha et system med dørvakter av oss ansatte, mens styret satt innenfor og kontrollerte medlemskort osv..

Rusmidlene var delt i tre: «Sniffing», tradisjonell alkohol (også kalt «krymp») og hasj/marihuana. Etter hvert kom også de sterkere stoffene inn og da ble fokus mer på «langerne» og klubben/uteområdet som arena for salg og kjøp. For ungdomsklubben var samarbeidet med feltarbeiderne en viktig del i arbeidet mot rus og rusmidler.