Kampengutten som ville være fra Vålerenga

Skrevet av Viggo Johansen 27. juni 2013. Publisert i Kampianere

Det er en varm sommerkveld i 1965. Vålerenga møter Fredrikstad på Bislet. Lekegrinda. Den gangen var FFK aristokraten i norsk fotball, nok en gang på vei mot seriemesterskap. Vålerenga har spilt bedre og bedre for hver kamp. – Champagne-fotball, er avisenes karakteristikk av VIF-prestasjonene. Raskt, teknisk, sprudlende og fair. Kanskje det eneste laget som kan stikke kjepper i hjulene for Fredrikstad. Over 20 000 tilskuere. Sus og dramatikk i den kokende Bislet-gryta. Etter en time var det avgjort. Bislett svevde på Vålerengens seierssky. Alle forventninger ble innfridd. Godt spill. Underholdende. Vålerenga vant 4-1.

Terje Hellerud – Henger’n – publikumsyndling nummer en satte punktum for scoringene. Han var rak i ryggen som om han hadde svelga et spett, og så rett i skuldrene at han så ut som han hadde en kleshenger under drakta. Derfor økenavnet “Henger’n”. Høy, nesten 1,90 med piggsveis. Midtveis i andre omgang dundrer han inn det fjerde målet fra 40 meters hold. Ballen borrer seg inn i krysset. Henger’n konstaterer at ballen går inn. Setter full fart mot sidelinja foran Store Stå der det står ei vannbøtte. Putter høyrebeinet ned i bøtta. Roper til publikum: – Jeg må bare avkjøle’n! Det var nummeret før tribunen datt ned.

Terje Hellerud var sammen med Einar Bruno Larsen hovedeksponentene for det laget som ble kalt bohemene. Ballartister med sjarm og frekkhet som preget VIF og norsk fotball i en ti årsperiode. En epoke som varte i nøyaktig ti år fra 1958 til 1968 da Vålerenga rykket ned i 2. divisjon. Flere av spillerne la opp eller søkte andre beitemarker. Det var dette laget som gjorde Vål’enga magic.

Terje Hellerud er født i 1939. Han vokste opp i Jordalgate 5. Det er den gata som går fra Galgeberg inn mot Jordal Idrettsplass. Bare et steinkast fra Amfi’n. Det er verdt å understreke at Jordalgate 5 ligger på Kampen-siden av Jordal. Egentlig var Terje Hellerud Kampen-gutt, men han gikk på Vålerenga skole. Dermed ble det Vålerenga når alle skolekameratene spilte fotball, Leif Eriksen, Jack Kramer, Åge Sørensen og Helge Sørlie. Hver dag etter skoletid bar det i full fart ned på Lille-Jordal, på grusbanen på den andre siden av Strømsveien like ved Jordal Idrettsplass. Drilleparti mot små mål.

Men, Terje forteller selv at det ikke var helt klart at han skulle satse så hardt på idretten. Foreldrene var pinsevenner, og ville vel ikke alltid at Terje skulle bruke så mye tid på sport. Å vokse opp rett ved Jordal, som var et idrettsparadis på østkanten. Da var det ikke lett å holde seg unna.

For Terje Hellerud var det fotball om sommeren, ishockey og håndball om vinteren. Litt bandy ble det tid til innimellom. Alle de som spilte sammen på folkeskolen utgjorde kjernen i det som seinere ble bohemlaget. De bodde alle innafor en radius på et par kilometer. I Vålerenga møtte de mannen som skapte mytene om Vålerengen. Om bohemlaget. Helmuth Steffens. Han dukka opp i Vålerenga like etter krigen. Ble oppmann og var det i 20 år inntil klubben ble seriemester i 1965. Da han ble oppmann var det ikke mye fotballkunnskap han kunne skilte med:
–Jeg visste at ballen var rund, og banen omtrent firkanta. Mer visste jeg heller ikke, har han fortalt.
Han var pytt og panne i klubben i 20 år. Han delte ut brus, sprang med linjeflagget, pumpet baller, delte ut draktene – og vasket dem etterpå. Han så alt av kamper, var alltid til stede. Han var sjelesørger for spillerne og ordnet opp med de fleste problemer. Spillerne var rett og slett glad i ham. I tillegg hadde han en replikk som kunne sette enhver på plass. Lynkjapp o g intelligent. En showmann som skapte overskrifter i avisen og oppmerksomhet om laget. Han fant fort ut at han kunne spille på det ustabile i VIF-laget, og gjøre det til et varemerke. Hvis en kamp var elendig. Så kom han med meldinger som ga avisoverskrifter.
–De eneste lukene spillerne klarer å gå i, er lukene på travbanen.

I dette miljøet vokste Terje Hellerud opp og stortrivdes. Han fikk tre landskamper i fotball, spilt bandy i Tåsen og fikk en landskamp, 69 VM kamper i ishockey. Åtte bykamper i håndball. Han spilte for Fredensborg. Et av de store lagene.
Særpreget var teknikken. Han kunne gjøre alt med en ball uten å få den til å snakke ble det sagt. Problemet var farten. Det gikk langsomt enten han løp eller gikk på skøyter, men finte det kunne han. Så var han en sjarmerende kar med lynkjapp replikk. Det var ett år Vålerenga gjorde en sommerturne med kamper nesten hver eneste dag. Med så mange kamper og full fart om kvelden så ble de så som så med innsatsen etter hvert. Til slutt ga Helmuth streng beskjed:
–I kveld blir det ingen bankett enten vi vinner eller taper.
— Da speller vi uavgjort, kom det kjapt fra Henger’n.

I ishockey var VIF grossist i mesterskap. Det var nesten et rituale å bli seriemester og norgesmester. I fotball endte den fine bohem epoken bare med ett mesterskap. Seriemesterskapet i 1965.

Terje Hellerud jobbet på Tiedemanns Tobakksfabrikk, senere for Toro fabrikker før han ble drosjeeier på slutten av 80-tallet. Og kjørte drosje fram til 2001. Da begynte han å jobbe i Valhall på Valle Hovin. Der er han fortsatt. På kontoret daglig. En tradisjonsbærer. Alltid hyggelig, klare meldinger med meninger om det meste som foregår. Nå er han 73 år gammel, ser nesten ut som han gjorde i glansdagene. Det eneste er at han går litt dårligere etter et par hofteoperasjoner. Han er nå den eneste av de gamle gutta som er i miljøet hver eneste dag. Han betyr mer i denne klubben enn de fleste forstår.