En loffer fra Kampen

Henrik Larsen ble født i Ski i Akershus 10. April 1893, men flyttet i toårsalderen til Kristiania. Da moren døde ble tre av familiens åtte søsken sendt til fosterfamilier. Henrik bodde sammen med faren til han ble konfirmert i Kampen kirke i 1908.

Henrik var eventyrlysten. Presten skrev en anbefaling om at gutten søkte arbeid og var pålitelig. Slik begynte Henrik Larsen et langt, merkelig vandringsliv med ei skreppe som ballast og optimisme som drivkraft.

Han planla ikke å flakke resten av livet, det bare ble slik. Han gled raskt inn i landstrykerens rytme, vandret og jobbet om hverandre, og besøkte faren i vinterhalvåret. Lofferne levde slik, tok livet som det kom, uten å ta fast arbeid og uten å sørge over morgendagen. Han jobbet på anlegg, malte hus og var fyrbøter på norske skip. Helt til København loffet han, for der serverte de øl i fengselet.

Henrik besøkte Skaugum i 1920- åra og fikk middag av kronprins Olav. På den tida var det ca. 10 000 loffere på norske landeveier, og Henrik var en kjent type i et fargerikt miljø.

Antallet loffere sank etter annen verdenskrig. Da Henrik trasket rundt i 1970-åra var det nesten ingen igjen. Som en av de siste landstrykerne gikk han nedover i Vestfold i 1979-80, dårlig til bens og plaget av astma, med alle eiendelene sine i en plastpose. Det var ubekvemt å loffe på asfalterte, sterkt trafikkerte veier og vanskelig å få husrom, så gubben gikk om natta og sov om dagen. Men humøret og slagferdigheten forsvant ikke. Den beholdt han til han sovnet inn våren 1980 – nesten 87 år gammel.

Kilde: “På loffen” av Thor Gotaas (Spartacus Forlag 2001)