Annemor fra Sørumgata 2

Anne Stordal har startet en blogg Vår barndoms Kampen. Anne bor på Finnskogen og husker utrolig mye fra gamle dager fra Kampen. Her noe fra bloggen og Sørumgata 2:

Meg i gården, våren 1947. I bakgrunnen sees “kælkekassa”, steintrappa opp til en av gårdens leiligheter og skygger av tørkesnorer. Gårdsplassen besto, som man ser, av jord, stein og grus.

Familien flyttet til denne gården i 1911, likevel kjenner jeg ikke gårdens historie, slik Marit gjør med sin barndoms gård. Gamle Bråseth, gårdeieren, påsto at gården var et par hundre år, men om dette var tilfelle eller noe som underbygger denne påstanden har jeg ikke klart å finne, selv i vår digitale tid.

I min barndom var det 9 leiligheter i denne lille gården, det sier seg selv at de var heller små, ett og to roms, uten entreer, og med utedo og vannpost i gården. I ettertid har jeg undret meg, hvordan i all verden fikk vi plass? Vi bodde i hjørneleiligheten i 2. etasje, kjøkken, stue og spisestue, som også fungerte som soverom. Og med svalgang utenfor og et tak over kjøkkenvinduet der spurvene ble matet. Taket var der for å dekke “palten”, utgravningen til leilighetene i 1. etasje. 2-ern var en murgård med enkle vinduer og koksovner, som sikkert var en nødvendighet i vinterkulda. De to utedoene lå bortest i gården, en til 1. etasje og en til 2., sammen med bodene i en toetasjes uthusbygning, også oppført i mur. Donøklene sto i dørene og det var slå på innsiden. Utenfor sto en kasse med kalk, tror jeg, til å strø i doene. Vi kalte den “kælkekassa”. Doene ble tømt av jevnlig av dotømmerne. Og det var tørkesnorer, der vi hang opp tepper for å leke hus.

Vi hadde heldigvis bod i 1. etasje i uthuset. Undres hvordan de med bod i 2. etasje fikk lagret ved eller koks, man måtte bruke stige for å komme opp dit. I tillegg hadde alle bod på loftet. Der var det også tørkeloft og lagringsplass for gamle møbler, ovner som var byttet ut o.l. En bratt trapp med lem på toppen gikk opp i fra gangen utenfor vår leilighet.

Kildesortering foregikk i den tida også, aviser ble lagret for å brukes i tillegg til koksen, ukeblad ble buntet og levert til innsamling og matavfallet ble lagt i “skylledunken”. En mann, som hadde griser på Ekeberg, hentet matavfallet en gang i uka.

Fra “palten” var det en renne langs husveggen ut til gata, sikkert forbundet med kloakkrør. Renna hadde tredekke over og fungerte som en brygge i min barndoms lek. Portrommet var en elv. Opp fra denne renna kom det rotter. Gamle Bråseth fanget dem i bur og druknet dem i balja husmødrene brukte til å skylle storvasken. Jeg minnes min mor en gang drepte en rotte med en murstein hun slapp oppe fra svalgangen i 2. etasje. Mursteinen traff rotta en etasje under. Jeg minnes ikke etterspillet, hvem som fjernet kadaveret eller mursteinen. Husker bare at den rotta ble helt flat.

Et gjerde, bestående av to jernstenger, skilte gårdsplassen fra “palten”, en halv etasje ned. De var fine å klatre på, husker jeg sjelden gikk trappene, men klatret opp på utsiden, opp til svalgangen. Høydeskrekken var neppe tilstede den gangen, i dag kommer jeg knapt 5 trinn opp i en stige.

Vinterstid ble snøen måkt sammen i en stor haug, liggende mellom de to trappene innerst i gården. For en liten tass ble dette både en fin haug til sklie og den kunne hules ut til snøhule, med plass til en liten kjelke for et par små rumper.

Fram til vi ble 3 år, Solfrid og jeg, var det en grind ytterst i porten. På den hang vi, kikket ut på alt utenfor. Faktisk tror jeg vi holdt oss innenfor den grinda, så lenge den sto der. Utrolig egentlig, for vi kunne lett smyge oss gjennom, små som vi var.

Senere utvidet vår verden seg, fortauer ble tatt i bruk. Vi hoppet paradis, med kjettingstumper, liggende igjen fra vinterens biltrafikk, og turnet i rekkverket utenfor porten til Norderhovsgata 22. Der hang vi opp ned, etter knærne. Glemmer aldri den våren jeg jeg plutselig stanget i asfalten. En æra var over, jeg hadde vokst fra min barndoms turnstang.

I min barndom bodde det 10 barn og 17 voksne der. På varme sommerkvelder satt de omkring på trappene, skravlet og koste seg. Og noen ganger kranglet de. Noen flyttet ut, andre flyttet inn, bare vi ble boende, jeg selv helt til jeg flyttet til Telemark og gjorde Heddøl av meg, i 1969.