Kirsti Aasen ser tilbake

Det var ingen selvfølge at jeg skulle bli prest – eller få en høyere utdannelse for den saks skyld. Jeg er født i bygda Vingelen i Nord-Østerdal, og mine forfedre var bønder så langt tilbake som kildene kan følge dem. Mine brødre og jeg var den første generasjon i min slekt som fikk muligheten til å ta en høyere utdannelse, takket være opprettelse av Statens Lånekasse og at det kom gymnas til Tynset.

For min eldste bror gikk det greit å komme i gang med utdannelsen. Men da jeg ville på gymnaset, var min far mer nølende. Ikke av vrang vilje. Men han tenkte vel at jeg ville bli gift med en bonde i bygda, og at jeg fikk det best på den måten. – En dag vi diskuterte dette, kom lensmannen i bygda innom. Han var en venn av familien. Av den grunn kunne han også gi min far klar beskjed: «Sleppe du itte jenta på gymnaset, får du med meg å gjøre!» Og av sted kom jeg.

Allerede i gymnastiden tenkte jeg at jeg ville studere teologi og bli prest. Men det var da noe usikkert om kvinnelige prester ville få arbeide. Jeg var 20 år da Norges første kvinnelige prest Ingrid Bjerkaas ble ordinert, og hun ble jo motarbeidet av mange. Jeg valgte derfor å ta en organistutdannelse og se tiden an.

Som ferdig utdannet kantor fikk jeg stilling ved Søsterkirkene på Gran på Hadeland i 1968. Der ble jeg i syv år, mens jeg studerte teologi på si og gikk opp til embetseksamen våren 1974. – Jeg var da noe usikker på om jeg skulle fortsette som organist eller driste meg til å søke en prestestilling. – Det som gjorde utslaget, var at jeg en dag traff en prest i Oslo. Han fortalte meg at kapellanstillingen i Kampen kirke var ledig. Men jeg måtte skynde meg, sa han, for søknadsfristen gikk snart ut. Han bestilte derfor drosje og sendte meg opp til Kampen. — Jeg følte meg hjemme der med en gang. For meg som kom fra ei lita bygd, virket lokalmiljøet på Kampen fasinerende! Og jeg bestemte meg for å søke den ledige stillingen. Da jeg hadde sendt søknaden, ba jeg riktignok Gud om at jeg ikke måtte få den. For jeg var jo noe engstelig for hva jeg hadde begitt meg inn på. Men ansatt ble jeg!

Mandag 4. september 1975 kl. 10 fikk jeg mitt første oppdrag på prestekontoret: Skilsmissemekling. Jeg hadde jo ingen erfaring med slikt, så jeg ringte en eldre kollega og ba om råd. Men han sa at jeg bare skulle høre hva de hadde å si, og det rådet fulgte jeg nok også siden.

Den første jeg besøkte, var en gammel dame som bodde i et nedrivningstruet hus. Det var vannpost ute i gården – og ikke så godt som et vindfang. Jeg gikk rett inn gjennom en gissen dør. – Men i dag er huset nydelig rehabilitert, slik så mange hus ellers på Kampen er blitt satt i stand og bevart. Det har vært en god utvikling å følge med på!

Det var mange småbutikker på Kampen da jeg begynte. Jeg husker spesielt «Den røde mølle» i Nannestadgata. Innehaveren der var en hyggelig og original person. En måtte ha god tid for å handle der, for han likte å snakke med folk. I mangel av transportmiddel bar han varene hjem i ryggsekk til sine skrøpelige kunder. – Han hadde humoristisk sans og spøkte litt med den som kom innom. Det gjaldt også meg, som var et nytt fjes i butikken. Men da han oppdaget at jeg var den nye presten, kom han en dag innom kontoret mitt med en bukett blomster. Han ville be om unnskyldning, hvis han hadde sagt noe upassende. Men det hadde han så absolutt ikke. – En annen dag jeg traff ham på gata, var det igjen noe han måtte ta opp med meg. «Jeg må erkjenne,» sa han «at jeg har et bilde ev deg på nattbordet.» Jeg antar det var et avisutklipp og sa at det var helt i orden. Det er et tap for bydelen at disse småbutikkene ikke klarte seg i konkurranse med de store kjedene. For de hadde sine ting og by på – og de var gode møteplasser. —

Det var mange eldre her i området da jeg begynte. Vi hadde jevnlige hyggetreff i menighetshuset, og det var som regel fullt. Dette avtok etter hvert som Seniorsenteret ble opprettet og mange av de eldre gikk bort. – I 1975 og en del år fremover hadde vi ca.150 begravelser i året. Vi kunne ha opp til 5 -6 pr.uke, mens det var lite dåp. – Da jeg sluttet, var antall begravelser sunket til ca. 50 i året, og vi hadde dåp så å si hver eneste søndag. Så jeg har gjennom disse 35 årene vært vitne til et generasjonsskifte. —

En av mine forgjengere, sogneprest Alf Bastiansen, virket her i en periode da det var mye fattigdom blant folk. Han var aktiv i arbeiderbevegelsen – og antagelig den første prest som arrangerte 1.mai-gudstjeneste. Jeg ville gjerne føre denne tradisjonen videre på min måte. Gjennom årene har jeg engasjert talere som Berge Furre, Edvard Hoem, Jens Stoltenberg og Gunnar Stålsett, for å nevne noen. Magnolia Jazzband var ofte med på disse gudstjenestene. – Leif Ryve som tok initiativet til opprettelsen av Kampen Historielag, var ikke medlem av kirken. Men han ble så begeistret for disse gudstjenestene og for jazzmusikken ikke minst at han meldte seg inn i Kampen menighet for kr. 100 pr.år. Det samme gjorde den kjente avismannen C.C. Disse to brakte med seg litt vin og deltok på menighetens måltider på Skjærtorsdag gjennom flere år.

En 1.mai-gudstjeneste må jeg få nevne spesielt. Jeg ble kontaktet, jeg tror det var av Kirkelig Kulturverksted, som foreslo at vi burde fremheve de verdiene som arbeiderbevegelsen og kirken har felles, så som solidaritet og brorskap. I denne gudstjenesten toget vi inn i kirken med røde faner. Det ble vist et innslag i Dagsrevyen. Og løsrevet fra sammenhengen vakte oppslaget storm! Biskopen innkalte prestene som deltok til et oppvaskmøte, som det allikevel av en eller annen grunn ikke ble noe av. Det fulgte mange avisoppslag med sviende kritikk. Men heldigvis: Blant de fremmøtte den kvelden var Carl Fredrik Engelstad. Han skrev i «Vårt Land» at han hadde vært på gudstjenesten og at han ikke hadde opplevd noe der som støtende. Dermed var punktum satt for videre diskusjon.

Kampen er nok ikke lenger en typisk arbeiderbydel. I dag bor det mennesker fra flere sosiale lag, som er med å gi farge til lokalmiljøet. Og jeg har erfart at de som flytter inn, gjerne vil være med å bevare det unike ved dette lokalsamfunnet. —

Jeg har hørt det sagt at «sansen for kultur stiger med høyden over havet.» Jeg er som nevnt født i en fjellbygd der kirken ligger på 700 meters høyde. – Det fantes ikke TV i min oppvekst. Det var heller ikke noe teater eller kunstgalleri å besøke. Men det var husorgel på annenhver gard. Folk skrev dikt og komponerte. Det var et levende kormiljø – og Folkebiblioteket ble flittig brukt.
Min far hadde mange bøker, så litteraturen og musikken ble på en måte min innfallsvinkel til kirken. God litteratur setter jo ord på det vi strever med og gleder oss over og gir oss dermed briller til å lese våre liv bedre. En av kirkefedrene på 3-400-tallet sa det da også slik: «Alt sant som er sagt, av hvem det enn er sagt, tilhører oss kristne.» Så tenkte jeg at det som betydde noe for meg, også kunne bety noe for andre. Jeg begynte derfor tidlig å invitere musikere og skuespillere både til medvirkning i enkelte gudstjenester og til litteraturkvelder. Den første jeg inviterte var Tore Segelcke, som jeg kjente litt fra før. Liv Dommersnes kom tidlig inn i bildet, likeså Knut Risan og Astrid Folstad. Lillebil Ibsen gråt av glede da jeg kontaktet henne. Selv om hun var kirkelig orientert, var det ingen som noen gang hadde bedt henne om å lese i en kirke.

Gisle Straume, som ikke betegnet seg som troende på noen måte, likte godt å opptre i kirkerommet. Jeg husker han stod på prekestolen og leste Dostojevskij. Toralf Maurstad deltok på en aften sammen med den katolske pateren Finn Thorn. Temaet for kvelden var «Det kristne tankegodset i Peer Gynt.» Det kom mange den kvelden! Men da Stina Ekblad fra Dramaten,som har vært her mange ganger, leste Karin Boye, var tilstrømningen enorm! Da jeg kom til kirken den kvelden, var det en lang kø av mennesker ned over Nannestadgata. Jeg tenkte de skulle til Jordal Amfi. Men de kom for å høre Stina Ekblad, og det ble så fullt at vi på et tidspunkt måtte stenge kirkas ytterdør på grunn av brannfare.

Ved menighetens 100-årsjubileum i 1980 leste Ella Hval dikt av Rudolf Nilsen, som jo i sin tid bodde i vårt nabolag. Det var nok dem som stilte seg spørsmålet om hva han hadde i kirken å gjøre. Men han stod for et samfunnsengasjement som tangerer også det som kirken må kunne drives av.
I 1982 gav Riksteatret en forestilling her bygd på tekster av Bjørnstjerne Bjørnson. Det var første gang Riksteatret spilte i en kirke. – I middelalderen var det imidlertid vanlig å oppføre såkalte mysteriespill i forbindelse med gudstjenesten. Så egentlig var ikke Riksteatrets besøk hos oss så skjellsettende. Noen år senere ble Frans av Assisis liv dramatisert på plassen foran Kampen kirke – i regi av Barthold Halle.

Den kjente danske skuespilleren Ghita Nørby har også opptrådt i Kampen kirke noen ganger. Første gang med eventyr av H. C. Andersen. I en avis etterpå stod det at hun fikk et takknemlig publikum til å klukke da hun leste «En fjær som blev til fem høns.» Da eventyrene skjuler mye kristent tankegods, har jeg også tatt dem frem i en og annen gudstjeneste. —

Fem år etter at jeg begynte her, fikk jeg nyss om at det skulle åpnes kunstgalleri på Kampen. Og både jeg og daværende sogneprest Olav Bjørnstad gledet oss til å få invitasjon til åpningen. Men da invitasjonen uteble, troppet vi allikevel opp en dag. Det ble starten på samarbeidet med Galleri Kampen og Joronn Dahl, som gjennom 30 år arrangerte påskeutstillinger i kirken. Det har vært ikonutstillinger flere ganger, bl.a. ved Viktor Kalinin, kunstprofessor i Moskva. Det ble et år vist ukjente tegninger av Thorbjørn Egner, som vokste opp på Kampen. Et annet år var det eventyrmotiver av Günther Grass – for å nevne noe. Utstillingene bidro til å skape liv og røre i påskeuken, og de tiltrakk seg besøkende fra hele byen. —

Fra 1989 og utover ble kirken rikt utsmykket med glassmalerier av Peer Lorentz Dahl. Glasset ble hentet fra Frankrike og rutene ble satt sammen på et kjent glassverksted i København. Peer Lorentz Dahl designet også messeklær og prekestolskleder i kirkeårets farger og slik at de stod i stil med glassmaleriene. Han skapte i tillegg 14 korsveibilder, som har vært en tradisjon å ha i de katolske kirkene. I den første kristne tid ble det vanlig å følge den samme ruten i Jerusalem som Jesus gikk langfredag. Og man mediterte ved 14 steder der det hadde skjedd noe som var verdt å huske. Men da de færreste hadde tid og råd til å reise til Jerusalem, skaffet kirkene seg 14 bilder, slik at man kunne gå en symbolsk vandring, slik vi her gjort det i Kampen kirke på langfredag de siste årene. I 1992 fikk kirken som gave en vakker Madonna i marmor. Utført av Knut Steen, som vokste opp her. Gaven var egentlig tiltenkt en katolsk kirke i denne byen. Men da ingen der visste om at de skulle få en slik gave, og de heller ikke ønsket å bytte ut den madonnaen de hadde, ble gaven gitt til oss. Og slik kom Maria tilbake til en kirke som reformasjonen langt på vei feide henne ut av.

Ordet katolikk var et ord man helst ikke skulle ta i sin munn i min første prestetid. Men vi fikk etter hvert et godt forhold til St. Hallvard katolske kirke på Enerhaugen. Vi gikk korsveien sammen – og inviterte hverandre til enkelte arrangementer. Blant annet var jeg en gang invitert til en orgelinnvielse der. Jeg tok med meg en venninne, som ikke har noen kirketilhørighet, men som ble imponert over serveringen av hvitvin og snitter. Det har jo ikke vært vanlig å by på slikt i våre norske lutherske kirker. – Min venninne kom i snakk med en eldre pater. Jeg hørte at hun fortalte at hun ikke var medlem av noen kirke, at hun ikke var døpt. Pateren sa da på sin humoristiske måte, som kjennetegner noen fransiskanere: «Det ordner vi fort. Vi drikker deg under bordet og så døper vi deg.» —

Tilbake til kulturaktivitetene så ble de satt pris på av mange fra første stund, men de ble også møtt med skepsis, også av enkelte i menigheten de første årene. En ung menighetsrådsleder innkalte meg på teppet for å spørre meg ut om min teologi. Han hadde dessuten hørt rykter om at jeg hadde giftet meg med en muslim. I så fall var det svært alvorlig! Det var nå ukjent for meg. Da biskop Aarflot var på visitas i menigheten for mange år siden, fikk jeg i oppdrag å lage en gudstjeneste med skolebarn. Det skulle i denne gudstjenesten være ofring til Kirkens Nødhjelp. I den forbindelse hadde jeg lært barna et dikt av Halldis Moren Vesaas: «Det heiter ikkje eg no lenger, heretter heiter det vi.» – Etter gudstjenesten spurte biskopen meg om jeg syntes det var et kristelig dikt? Til det svarte jeg at ordene var kanskje ikke kristelige i vanlig forstand. Men innholdet mente jeg var kristelig nok. Mens det ble sendt mange mistenksomme blikk fra bispegården og opp til Kampen de første årene, har kirken på høyeste hold i dag bestemt at kulturen skal inngå som en naturlig del av kirkens virksomhet. Og det er nå ansatt kulturkonsulenter i alle bispedømmer. Det er en erkjennelse av at mennesket dannet i Guds bilde er utstyrt med skapende evner som skal brukes for å nå ut med evangeliets budskap. —

Både lokalsamfunn og kirke har gjennomgått forandringer i de 35 årene jeg har virket på Kampen. Det har vært et trivelig område å være prest i! Jeg har opplevd menneskene her som ujålete og ekte, og jeg har fått lov til å være meg sjøl og få bidra på min måte.

Kirsti Aasen