Jarl i Kjølberggata

Jarl Frode Bech i sin barndomsgate, Kjølberggata. Sommeren 1948 er 11- åringen søndagskledd på en dyrt ervervet bruktsykkel, klar for en tur til Hvervenbukta. En høstdag 61 år senere er været dårligere, men gutten like sprek. Han bor nå på Tveita.

Her er Jarls egne ord om tiden på Kampen:

Det er visst ikke så mange igjen av oss “innfødte” kampianere. Min far kom til Kristiania med sine foreldre og 7 søsken i 1911. De flyttet inn i Tøyengata 47, og blir “nesten” akseptert som kampianere, de også. Mor er født nederst i Økernveien, og er ekte kampianer. Selv er jeg født i Kjølberggt 22, og bodde der frem til jeg fant min hjertenskjær i 1961. Da ble det utflytting, men kontakten med Kampen og Kjølberggt. varte til langt inn i 80-årene. Så spør den intelligente intervjuer: “Hvordan f-ø-ø-ø-l-tes det å flytte fra Kampen?” Vel, Kampen ble ikke avskrevet, Kampen bare var der, selvfølgelig. Uansett, flytter du fra Kampen, blir du enda mer kampianer. Flytter du til Kampen, blir du kampianer i løpet av 14 dager – hvis det er noe tak i deg!

Selv om det ikke fantes noe “sted å være”, hadde vi hverandre – i familien, og ikke minst blant kameratene i nabolaget. Idrettslag, skolekorps og kor sørget for at hele Kampen nærmest var som en stor familie. Det var liv i gatene, på Jordal og på løkkene. Sansen for “kultur” ga seg utslag i en markant interesse for det som kunne frembringes fra egne krefter. Kor var mest for jenter, for skolekorpset var reservert guttene. Musikkøvelser var ikke plagsomt for naboene – tvert imot: “Nå er det lenge siden vi har hørt deg øve”, kunne naboen si, hvis det var noen dager uten lyd. Overlærer Amundsen, som ble kampianer rett etter krigen, berømmet alle som var med i de frivillige aktiviteter som hersket. Og foreldrene fulgte opp. Selv begynte jeg i Kampen Skoles Guttemussikkorps i 1943, bare 6 år gammel. Jeg strevet fælt for å komme i samspillet, men freden kom og forstyrret de planene. Men fra 1946 var jeg med, ikke mist fordi mødreforeningen med sine basarer hadde sørget for økonomi til nye uniformer! Tidligere uniformer måtte mødrene sy selv, det var “turnsko”, hvite bukser og blå jakker. Nå fikk vi noen reale ulltepper av noen uniformer. Ikke særlig praktiske til sommerbruk, men hva gjorde det – det var jo gulltresser i buksene! Korpset tok imot gjester fra “utlandet” allerede i 1946. Vennskapsbyen Horsens i Danmark hadde sin “Horsens Garden”, en drilltropp med et lite orkester. De ble innkvartert på skolens gymnastikksal, ble bespist i “skolebespisningen” hos frk. Holm, og fikk oppleve 17. mai fra Karl Johan-statuen ved Slottet. Til gjengjeld lærte de kampegutta litt mer om drill, med tamburmajor og det hele. Det hadde skolekorpsene ikke hatt i Norge tidligere. Økonomien var absolutt ikke sterk. Til gjengjeld var det ikke nei hos noen når det var spørsmål om egeninnsats. Mødrene var de første som stilte opp, men det varte ikke lenge før fedrene kom med, spesielt når det gjaldt papir- eller flaskeinnsamling, og andre oppgaver som i tillegg til det administrative også  krevde muskler. Oppfinnsomheten og samhørigheten skapte en holdning på Kampen som trolig ikke fant sin like andre steder i byen.

Så flytter man ut . . . og oppdager at miljøet, tonen og samhørigheten andre steder ikke er noen selvfølgelighet. I drabantbyene som ble opprettet i etterkrigstiden fantes det ikke noe homogent miljø. Dit flyttet mennesker med vidt forskjellig bakgrunn. Man brukte å kommentere utviklingen i drabantbyene med at “det tar minst 15 år å etablere et miljø i drabantbyen”. Og den etableringen var på godt og vondt. Da tenker man tilbake på sin egen oppvekst og forsøker å trekke frem de elementene som gjorde Kampen så unik. Med vekslende hell – men man forsøker! Båndet til Kampen blir aldri kuttet, og selv mindre hyggelige opplevelser får etterhvert en vemodig, men humoristisk vinkling.