Hønsegårda i Hedmarksgata

Fra Kampenposten har vi fått denne historien:
Øivind Kristiansen er en statelig, høy mann som ser veldig mye yngre ut enn de 82 årene han har levd. Øivind vokste opp på Kampen, rett ved siden av skolen. Der fotballbanen er nå, lå to Hedmarksgata 33 i en dumpæ.
Familien på fem bodde på ett rom og kjøkken. Etter hvert fikk de slått sammen to leiligheter som skaffet dem litt bedre plass. Øivind bodde her fra 1927 og gikk på Kampen skole. – Det var nesten bare å hoppe over gjerdet etter å ha spist frokost!

Øivind er beskjeden. Historiene som kommer etter hvert synes han ikke er så mye å skrive om.
– Jeg begynte som løpegutt og læregutt på Jahres bilverksted mens jeg gikk på skolen. Verkstedet lå rett ved siden av Trikkestallen, omtrent der ICA er nå. Jeg gikk mye under jernbanebroa til lakkeringsverkstedet.
Trikkestallen lå på tomta til Kampen Hageby. Kampetrikken og Vålengatrikken kaller Øivind trikkene som parkerte der.
– Kampetrikken gikk ned Kampebakken til Grønland, det var rute 12 og 15. På hengeren var det ståplass. Det var sport i å hoppe av i farta i bakken ned Hagegata. En som hoppa av løp i full fart rett inn i en lyktestolpe en gang. Det gikk ikke bra.
– Mor i Bakken var også et tilholdssted, verdens beste pølse, hu var populær. Mannen var pølsemaker har jeg hørt. Der stoppa alle omtrent, der, for ei pølse.
Fritidsaktivitetene foregikk mer ute på gata enn det gjør nå. Ikke så rart når du bor på ett rom og kjøkken. Men noen holdt seg hjemme.

Celebre naboer

– Der jeg bodde kalte de gårdene Polsegårda og Hønsegårda, tror det var en Polsen som eide dem. Det kom ei dame og henta husleia hver måned. Det var fire leiligheter i første, vi bodde i annen. Kjell Bækkelund og broren Rolf bodde i første. Jeg var ikke så mye sammen med dem, for Kjell ble satt sæla på, han, han skulle bare øve og øve. Åssen de fikk plass til pianoet skjønner jeg nesten ikke, og vinduene og dørene var jo små, så hvordan de hadde fått det inn, begriper jeg ikke.
Kjell Bækkelund var litt yngre enn Øivind, men døde i 2004. Desto mer imponerer Øivind, sprek og ung som han virker. Han har nettopp fått noen hjerteproblemer, men det synes ikke på ham.
– Faren til Kjell var musiker på Lompa. Han spilte trekkspill, så der var det mye øving.
Det plaget ikke Øivind, men andre syntes det ble litt mye støy. Bestefaren og søsteren til moren bodde i samme gård, og en som hette Basse. Det var mange kallenavn på den tida. Biggen og Basse var kamerater av Øivind, Plomma en annen, han hadde vel blitt kalt Druen i dag.
– Oddvar Sørensen bodde omtrent der barnebondegården er nå. Han bytta navn til Oddvar Sande. Han var en god kamerat av meg. Han kom ofte hjem til oss og spilte gitar mens søsteren min sang, hun var veldig flink.
The Monn-Keys var en populær gruppe i 50-åra. Navnet fikk de fra Egil Monn-Iversen som var arrangør. Sølvi Wang, Per Asplin og Arne Bendiksen var sammen med Oddvar Sande den harde kjernen i gruppa. Det er ikke smågutter Øivind vanket med!

Trappa til Menighetshuset

Faren til Øivind kom fra Enebakk, en gård som het Vaslestad. Han var tømmerfløter i yngre dager før han begynte i Vannverket i kommunen. – Bestefar ga bort gården i Enebakk til en av onklene mine, og det var far gæern på. Da flytta bestefar inn i Hølandsgata.
Trangboddhet og konflikter har aldri vært særlig forenlig.
– Jeg hadde masse kamerater i Telemarksvingen. Far skulle få leilighet der, men det ble ikke noe av. Far ble også tilbudt huset oppe på toppen ved Vannspeilet for å ta ny jobb i kommunen som vaktmester og parkvakt, men han turte ikke. Vi barn ble veldig skuffa.
Gårdene hadde utedo og man måtte bære doinnholdet ned i kummen som dotømmerne kom med hest og vogn og henta. Det var ikke innlagt vann, Øivind måtte krype inn i bryggerhuset i bakgården for å hente vann i bøtter.
Trappa på Menighetshuset var samlingssted for gubbene, som Øivind sier, der satt faren sammen med de andre og røyket pipe.
Søsteren til moren giftet seg sent med en mann fra Valdres som kjøpte opp gårdene der familien bodde og pusset dem opp. Han la inn vann og sanitæranlegg etter hvert.

Sabotasje

Under krigen okkuperte tyskerne skolen.
– Vi ble sendt til Galgeberg, og gikk de to siste åra på skole der i regi av Frelsesarmeen. Hvis man kan kalle det skole, da. Jahres bilverksted var også i tyske hender. Øivind var 13 år da krigen brøt ut, og hadde allerede jobbet i flere år.
– Vi måtte reparere bilene deres. Tyskera var rundt øra på oss hele tida. Vi snakka mye med tyskerne og lærte litt tysk.
De fleste eldre som jobba på verkstedet var utlærte mekanikere, Øivind var eneste læregutt.
– Tyskera skaffet brennevin til de eldre kara, cognac for det meste.
En natt ble det verkstedet utsatt for sabotasje. Da Øivind kom på jobb dagen etter var hele hallen ødelagt.
– Det var tydelig en sprengladning som hadde gått av. Det var en alvorlig røre. Hele verkstedet hadde skader. Vi ble satt til å rydde opp, vi da, og det ble fort reparert. Vi gikk ut fra at det var Hjemmefronten da, men det er jo så mange grupper som har dukka opp de siste åra.
Det må ha vært en utrolig spennende opplevelse for en ung gutt.

Vålerenga neste

Jordal Amfi ble bygget da Øivind bodde i Hedmarksgata. Sonia Henie kom fra USA og hadde isshow. Det fikk Øivind med seg!
– Sotahjørnet gikk jeg forbi hver gang jeg skulle til tanta mi i Sverigesgate. Det var morsomt å se igjen døra til Sotahjørnet som Vålerenga Historielag hadde tatt vare på, og utstilte i Vålerenga kirke.
Foreldrene til moren eide gården i Sverigesgate. Det var en bygård med åtte leiligheter. Da de døde, arvet moren gården.
– Jeg flytta til gården i Sverigesgate da jeg gifta meg 25 år gammel.
Etter bilverkstedet begynt Øivind på Jarlsberg Mineralvann i Vahls gate. Det ble 40 år i firmaet som etter hvert fusjerte med Nora. Etter Sverigesgate flyttet ekteparet til Etterstad, så til rekkehus i Lørenskog. Det ble mye med både hage og hytte etter hvert, så nå bor de igjen på Etterstad. Men Øivind betror meg til slutt:
– Da de bygget Kampen Hageby, hadde jeg lyst til å flytte tilbake hit!
Vi rusler bort til fotballbanen der husene han vokste opp i en gang lå. Det ble for mørkt til å ta bilder der. Og Øivind som ikke liker så stor oppmerksomhet om sin person, spør: – Ta bilde, må du det da?