Kusk og visergutt

Trygve Davidsen er født i 1925 og vokste opp nederst i Brinken, i et hus som for lengst er revet, men som lå der trappa opp til Kampens park begynner. For gutter på Østkanten var det viktig å få seg en jobb og tjene penger når de sju obligatoriske åra på folkeskolen var unnagjort. Ikke minst for å bidra til husholdningens trange budsjett. Trygve ble visergutt. Mange ble det, dvs bud, i butikker og firmaer som hadde behov for å få brakt varer ut til kunder, og for å hente ting som skulle til butikken. Viserguttene var en egen «klan» som kjente hverandre og som kommuniserte med prat og plystring. Lønn og forhold på de forskjellige arbeidsplassene var viktige temaer, slik at alle var orientert om hvor de skulle søke hvis det ble en ledig jobb. Lønna varierte stort sett mellom 15 og 19 kroner i uka.
Det vanlige arbeidsredskapet var en varesykkel, som regel med kasse foran. Det var tunge kjøredoninger, og det var slett ikke snakk om gear på sykkelen den gangen! Det var en tung jobb!
Det var én jobb som skilte seg ut fra alle andre i byen, og det var den hos Edvin Thorson, klesforretningen i Storgata mellom Youngs gate og Folketeateret. Den dyreinteresserte butikkeieren, som senere blant annet bygde opp attraksjonen Langedrag, lot én eller to ponnier gjøre dra-jobben, så visergutten ble kusk, og slapp å bakse med en tung sykkel. Dette var selvfølgelig også reklame for firmaet. Trygves bror, Rolf hadde denne jobben som Trygve etterhvert overtok. Det fulgte arbeidstøy med, dvs. jakke, ridebukser, leggings og flott uniformslue. Det er mulig arbeidsgiveren syntes dette kostet i meste laget, for han tok det igjen på lønna, som var bare 12 kroner i uka.

Arbeidsdagen for fjortenåringen begynte kl 8. Da måtte han gå eller ta Ekebergbanen til Jomfrubråten hvor ponniene hadde stall. Hestene måtte strigles og stelles, og seletøyet måtte være uklanderlig blankt og pusset. Så bar det ned til Gamlebyen med gutt og hest for å hente vogna som var plassert der. Deretter til butikken i Storgata, og den virkelige arbeidsdagen kunne begynne. Det kunne f.eks. bety å bli sendt ned på gata igjen av «fine» vestkantfruer hvis han ikke hadde sett skiltet: «Bud bedes gå kjøkkenveien».
Etter stengetid var det omvendt prosedyre, dvs. vogna måtte settes i Gamlebyen og hesten på Jomfrubråten. Klokka ble som oftest åtte før han kom hjem til Kampen igjen.
Av de 12 kronene i lønn, brukte han 3 kroner til trikkebilletter, betalte 7 kroner hjemme. 2 kroner for ei ukes slit var det som ble igjen til Trygve.