Kampene om Kampen
At Kampen-bebyggelsen ikke led samme skjebne som Enerhaugen,
skyldes tidsånden og middelklassens inntogsmarsj.
Den første saneringsplanen for Kampen ble lansert allerede i 1934. Tidas idé var å totalsanere alle de små trelandsbyene i Oslo. De ble betrakta som slumområder, og sanering var et anerkjent virkemiddel for å heve boligstandarden. Dessuten la trehusa beslag på verdifull tomtegrunn. Få eller ingen reflekterte over bebyggelsens kulturhistoriske verdi.
Trelandsbyene ble i første runde redda av sammenslåinga av Oslo og Aker i 1948. Men på sekstitallet da tomtene i ytre by begynte å bli fylt opp av drabantbyer, ble tanken om fortetting i indre by henta fram igjen. Saneringsplanene for Sagene, Rodeløkka, Vålerenga og Kampen strømma på. Det førte til stor usikkerhet blant huseierne. På Kampen ble de fleste butikkene lagt ned.
Ifølge Kampen historielags bok «Tilværelsen på Kampen» av Jan Erik Thoresen var det mange beboere, spesielt barnefamilier, som i ly av saneringsspøkelset lot seg friste til å forlate trekkfulle trehus og utedo til fordel for OBOS-leiligheter med wc og balkong. Det førte til at bydelen gradvis ble tappa for ressurssterke familier, og barnetallet sank. Mange andre slutta å vedlikeholde eiendommene i påvente av riving. Forfallet ga ytterligere gjødning til rivelysten.
I 1959 fikk Norsk Tsjekkoslovakisk Hjelpeforening kommunens velsignelse og støtte til å bygge ei 11 etasjer høy blokk på Kampen. Da den sto ferdig i Hølandsgata 1 i 1961, var også Studentsamskipnaden (SiO) blitt part i prosjektet. Samarbeidet ga kommunen mersmak, og SiO ble invitert til å gjøre Kampen til studentby.
Planen, som i utgangspunktet gikk ut på å bygge fire høyblokker og et forretnings- og kontorbygg langs Brinken, ble endra og behandlinga utsatt flere ganger. Men alle planene innebar bygging av blokker og riving av trehus.
Saneringa av Vika, Enerhaugen og Vaterland fikk Oslos innbyggere til å våkne og mobilisere til kamp for bevaring av trehusforstedene. Kunstnere, arkitekter og andre politisk engasjerte og ressurssterke personer fra den akademiske middelklassen ble tiltrukket av miljøet. De flytta inn og begynte å pusse opp hus. De danna velforeninger og organiserte demonstrasjoner.
En rehabiliteringsplan for Kampen ble lansert i 1972. Men en stor del av beboerne syns planen var altfor åpen når det gjaldt riving. Ifølge Kampen historielags nettside skulle mellom 100 og 200 boliger fortsatt rives og rundt 700 nybygges. En gruppe nyutdanna arkitekter fremma et motforslag som innebar full bevaring. De fulgte opp med underskriftskampanjer, avisinnlegg, beboermøter, demonstrasjoner og husokkupasjoner.
I desember 1982 gjorde bystyret et nytt vedtak som var mer i tråd med intensjonene i bevaringsforslaget. Flere gamle hus skulle bevares, og nybygging skulle først og fremst skje mellom eksisterende hus og på gamle industritomter. Rehabilitering skulle primært overlates grunneierne, men med støtte fra kommunen. De fleste huseierne tok utfordringa og pussa opp husa sine. Og Kampens anseelse vokste proporsjonalt med utbedringene.
Flere forslag om riving og utbygging har seinere blitt fremma og bekjempa. Noen planer er blitt skrinlagt, andre realisert. Men i «Kommuneplan for Oslo mot 2030» fra 2015 har store deler av Kampen endelig fått status som et område med nasjonale kulturminneinteresser.
