Øst og vest på Bistroen

Det var veldig godt fremmøte(ca 65) da vi hadde vårt første møte for vinteren. Det var ekstra hyggelig at representater for andre historielag i Oslo fant veien til Bistroen der vi diskuterte problemene rundt øst/vest i Oslo. Forfatteren Maja Lunde fortalte om boka Battle og leste fra boka. Hun har bodd flere steder i byen og snakket litt om researchen hun gjorde før hun begynte å skrive. Forskeren Knut Kjeldstadli trakk de historiske linjen bak forskjellen på øst og vest i Oslo. Så slapp salen til med synspunkter og meninger. Det ble en engasjerende meningutveksling med gode innlegg og humor.Forfatteren Yngve Kveine, med boka Lyden av våt asfalt, skulle delta men måtte melde forfall. Her er hans kronikk i Aftenposten fra i høst:

Den delte byen
Tar du T-banen fra Stovner til Røa, kan du ikke unngå å legge merke til hvor delt Oslo er. Utviklingen går raskt i gal retning.
Igjen går debatten om skillet mellom øst og vest. I Aftenposten har vi nylig kunnet lese om doktorgradsstipendiat Ida Tolgensbakk som hamrer løs på førsteamanuensis Silje Bringsrud Fekjær for hennes ytringer om sin «hvite flukt» flukt fra Grorud. Tolgensbakk harselerer med Fekjærs sitat som forklarer at hun «flyttet til Grorud med en idealistisk overbevisning om at jeg der ville bli kjent med folk med en annen bakgrunn, og at det ville være en interessant og nyttig erfaring».
To verdener
Erfaringen falt tydeligvis ikke i smak, og utsagnet står lagelig til for hugg. Begge forskerne drar inn personlige preferanser og erfaringer om livet i Groruddalen. Selv ønsker jeg debatten velkommen. Den inneholder elementer vi ikke kan ignorere. For Oslo er en delt by. Og akkurat det handler om mer enn hvilke folkegrupper som velger å bosette seg i Groruddalen eller ikke.
Tidligere denne måneden har vi også kunnet engasjere oss i hvilke ungdommer som drikker og doper seg mest, og hvem som er flinkest til å skjule syndene sine for distanserte foreldre. Denne meningsutvekslingen er gammel. Den kan lett avfeies med at ungdom er ungdom og at alle må finne sine egne måter å gjøre opprør på. Selv er jeg ikke tilhenger av denne tilnærmingen. Jeg mener debatten forteller noe om to verdener som er stadig mindre i kontakt med hverandre.
Krystallklare skillelinjer
Og la meg avsløre det først som sist. Jeg er østkantgutt og vokste opp i Groruddalen på 80- og 90-tallet. I min bok Lyden av asfalt, beskriver jeg en by og en tid med begrenset kontakt mellom øst og vest. Skillelinjene var krystallklare, og man gjorde sitt beste for å unngå hverandre. Mistroen, ulikhetene og parodiene av hverandre var en del av hverdagen. Ulik mentalitet og åpenbare klasseskiller snakket på mange måter for seg selv.
Selv om vi nå har beveget oss 20 år fremover i tid, kan jeg ikke se at situasjonen har bedret seg det grann. Tvert imot er ulikhetene større enn noensinne. Vi ser en stødig trend i gal retning, der jeg ikke kan annet enn å undre meg over manglende prioriteringer fra politikerne for å ruste opp både infrastruktur og oppbyggende aktiviteter i Oslo øst. Når Oslos biblioteker må kjempe for livet, er det et trist uttrykk for en feilslått politikk. Selv fant jeg både kunnskap og inspirasjon på biblioteket ved Bjerkebanen.
– Vi er aldri på Grønland
For man starter med ulike kort på hånden om man blir født på østkanten eller vestkanten. Her om dagen leste jeg en artikkel i Nettavisen om to unge jenter, bosatt på Frogner. Bortsett fra kokettering om penger og champagne, var et av de beste sitatene: «Vi er aldri på Grønland. Vi trenger ikke dra dit».
Nei, vel, tenkte jeg. Mulig det. Men så ufattelig snevert dere velger å innrette livet deres. For enten vi ønsker det slik eller ikke, er vi alle en del av Oslo. Denne byen vår er et lappeteppe av ulike hendelser, som tilsammen danner en fascinerende helhet. For å forstå det, må man åpne øynene. Vandre litt rundt. Sette seg på T-banen. Bevege seg til steder der man kanskje ikke har vært tidligere. For først da kan man risikere å oppdage nye ting. Som at ulike folkegrupper i stadig mindre grad ser ut til å bosette seg på samme sted. At 97 prosent av elevene ved Gran skole på Furuset har en annen bakgrunn enn norsk, og at andelen er nede i syv prosent blant elevene ved Midtstuen skole i Holmenkollen. Selvsagt taper vi alle på en slik utvikling.
Heller champagnen i vasken
En annen trend jeg har merket meg er ungdom med altfor mye penger som frekventerer hippe barer, kjøper dyr champagne og får bartenderen til å helle de edle dråpene i vasken. Bare fordi de kan. De gjør det kanskje fordi de vanskelig finner andre måter å dyrke meningsløsheten i tilværelsen på. Jeg har ikke hørt om lignende tilfeller på Tveita. Der drikker de halvliteren sin i fred.
Og man kan snakke og snakke. Ha de beste intensjoner, uten å gjøre noe som egentlig hjelper på situasjonen i det hele tatt. For er det virkelig så farlig at Oslo står i spagaten? At vi har en by der øst og vest og ulike folkegrupper forsøker å unngå hverandre så godt de kan? Ja, selvsagt er det feil. Det mener nok de fleste av oss. Og vi har ment det lenge. Allerede i 1994 kartla Fafo-rapporten, Oslo: den delte byen , store forskjeller mellom øst og vest i Oslo. Situasjonen har ikke bedret seg som et resultat av det.
Vilje til å endre kurs
Men det finnes håp. Selv er jeg ingen ekspert, men også jeg har fått med meg at kloke hoder i en årrekke har pekt på løsninger som dessverre blir ignorert av politikerne. For viljen til å endre kurs finnes i befolkningen. Forskning viser jo at både etnisk norske og innvandrere gjerne vil bo i «miksede» nabolag. Likevel må vi ta innover oss at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjør cirka 50 prosent av befolkningen på Stovner i øst, mens Vestre Aker bare har 16 prosent.
Det burde være mulig å innføre en aktiv boligpolitikk som gjør det mulig å bosette seg på begge sider av byen uavhengig av om lommeboken er stinn eller ikke. Jeg snakker da om å revurdere holdningen som sier at det bare skal være dyre eneboliger på den ene siden av byen og blokkleiligheter på den andre. Lønn er som kjent en avgjørende faktor for hvor folk har mulighet til å bosette seg.
Ikke mitt Oslo
Men tilbake til T-baneturen jeg nevnte innledningsvis. Kanskje skulle vi gjøre det alle sammen? Litt oftere. Kaste oss ut i det ukjente. La oss forføres av eksotiske lukter på Furuset, eller nyte synet av fjonge fruer med små hunder i veskene sine på trikken mot Frognerseteren.
Karikert eller ikke: Kanskje har vi alle noe å lære? Kanskje har vi alle noe å hente? I vårt felles rop på politisk vilje og faktiske bevilgninger som må til for å snu trenden. Kanskje sparer vi oss for utsagn der folk sier at de flytter til Grorud med en idealistisk overbevisning om å skulle skaffe seg en nyttig erfaring? Jeg ønsker ikke et Oslo der klasseskillene bare fortsetter å øke. Det er ikke mitt Oslo.

Sent from my iPad