En familiehistorie
Styremedlem i Kampen historielag, Ivar Nygaard, presenterte filmen sin, “Veien til Eskilstuna” på et godt besøkt møte på Bistroen torsdag. Før filmen hadde han en innledning til de fremmøtte og den er her:
Det hele startet for snart fire år siden. Vi hadde familieselskap – (Aslaug og jeg har tre barn og 7 barnebarn og to oldebarn). Siden jeg ikke tror på et liv etter dette, hvor vi eventuelt kan møtes og utveksle minner, men mener at det nærmeste vi kommer et «evig liv» er gjennom de sporene vi setter ved det vi gjør her på jorden og minnene de etterlater hos andre.
En av grunnene til at jeg er opptatt av historie er jo også muligheten det gir for å lære av fortiden, slik at man kan møte framtiden litt klokere.
–– Skjønt ofte kan man jo lure på hvor mye vi har lært!
Med denne bakgrunnen er det at jeg sier til de som er samlet rundt bordet, julen 2010:
«Vi er de eldste her, og det vi har opplevd er også er deres historie. Siden vi ikke lever evig, synes vi at dere burde snakke med oss, slik at dere kan forstå hvem deres forfedre og formødre var, og få svar på hvordan ting var, og hvordan det skjedde.»
De fleste nikker og sier at det er god idé, men tenker sikkert at dette skal vi ta opp en annen gang… – og antagelig hadde det vel blitt med dét, hvis det ikke var for vår svigerdatter som av yrke er journalist og fotograf (og som nettopp hadde fått et fint og kostbart kamera!). Hun ville gjerne lage et videointervju med meg for å ta vare på det jeg hadde å fortelle. Når man har levd i 80 år, så har det utvilsomt hendt litt av hvert gjennom ens liv, men det hun syntes peke seg ut, var familiens opplevelser, i og omkring, det vi kaller «Krigen».
Under arbeidet med videointervjuet føler Kathrine at det er stoff av mer allmenn interesse i det jeg forteller, og at det vil bli mer tilgjengelig ved å lage intervjuet om til en film.
Det dere får se er en meget personlig film som har blitt til over et tidsspenn på nesten fire år, det har tatt lang tid, ikke minst fordi hun som har laget filmen har hatt full jobb ved siden av, endog en meget krevende jobb!
Min gode venn, og historielagets dyktige redaktør, Lasse Solberg benytter enhver anledning til å presentere meg som: «Kommmmunisten»! At jeg på ingen måte tar det fornærmelig opp, men tvert imot ser det som et hedersnavn, det forstår dere kanskje bedre, etter å ha sett denne filmen. Det er nemlig fortellingen om mennesker som tok livet på alvor og som forsto hvor meget det gjaldt. De var en del av motstandskampen i det okkuperte Norge som av politiske grunner stort sett har blitt fortiet. I den aller siste tiden har riktignok innsatsen til Osvald- og Pellegruppa blitt fortalt, og de få gjenlevende har blitt hedret – bare så alt for sent!
Så vidt jeg vet var NKP det eneste norske partiet som under krigen ble organisert som en motstandsorganisasjon. De mente at det som hendte i Norge hadde betydning som en del av den internasjonale kampen mot nazismen og dens umenneskelige menneskesyn.
Hver divisjon tyskerne måtte ha her i landet for å holde styr på uregjerlige nordmenn, var en divisjon mindre ved frontene hvor de store avgjørelsene falt.
– I dag er det er så mange som enten smykker seg med navnet kommunist, eller blir påstemplet navnet for å mistenkeliggjøre deres hensikter – ikke minst hvis de snakker om fred og rettferdighet! Kommunist er i dag ikke lenger noe entydig begrep, og grusomheter har også blitt begått i kommunismens navn – men mine forbilder er opplyste mennesker, vesentlig med arbeiderklassebakgrunn, som sto opp mot urettferdigheten i førkrigsnorge og som var villige til å ofre alt når det virkelig gjaldt.
Min familie bodde ikke på Kampen, men min svigerfamilie som også var kommunister, deltok i illegalt arbeid og ble fengslet – de bodde på Kampen! En framtredende kommunist, Ottar Lie, og hans kone Inga, bodde i Skedsmogata. Han ble skutt på Trandum og hun ble sendt til Ravensbrück. Min senere stefar bodde nede i Sørligata – han ble sendt til Sachenhausen hvor han tilbragte tre og et halvt år, og hans kone ble sendt direkte til gasskamrene i Auschwitz.
Selv var jeg bare seks år da krigen kom til Norge, og av naturlige grunner vil jeg derfor ikke framstå som noen krigshelt, men filmen gir også et inntrykk av et barns liv i de ekstreme forholdene vi levde under. Det var forøvrig en tid hvor ordene «kriseteam» og «sorgbearbeiding» ikke var oppfunnet ennå!
Filmen, som varer i underkant av én time, får tale for seg selv – men i den grad dere sitter igjen med spørsmål, eller har kommentarer, så står jeg til disposisjon etter at dere har sett filmen.