På sporet av den tapte tiden

Henrik H. Langeland (født 19. november 1972 i Oslo) er en norsk forfatter og skribent. Han har doktorgraden (PhD) i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo med en avhandling om Marcel Proust og debuterte som forfatter i 2000. Langeland var redaktør for det litterære tidsskriftet Vinduet fra 2005 til 2008. Han bor og arbeider vekselvis på husmannsplassen Jordbærbakken i Nordmarka og på Kampen i Oslo. Langeland hadde sitt store gjennombrudd med boka “Wonderboy” i 2003. Artikkelen under er hentet fra Østkantavisa i forbindelsen med årets bok “Verdensmestrene”.

Forfatter Henrik H. Langeland starter sin romansyklus med da Oddvar Brå brakk staven i 1982. – Jeg gravd fram fakta om stavbrekket som ennå ikke er offentlig kjent. Selv følgelig sparer jeg det aller beste til slutt. Avsløringen kommer i siste bok, forteller han. ..

Han debuterte med romanen “Requiem” i 2000 og har siden skrevet monografiene “Marcel Proust” (2001) og “Av sporet er du kommet” (2005) samt romanene “Wonderboy” (2003) og “Francis Meyers lidenskap” (2007). Han har også skrevet intervjuboken “Amerikanske tilstander” (2008) sammen med John Erik Riley og Mattis Øybø.

I år er Langeland aktuell med oppvekstromanen, “Verdensmestrene”, som følger fire familier i Oslo, tidlig på 80-tallet. Den er første del av en romansyklus, der handlingen avsluttes nyttårsaften 1999.

HOLMENKOLLEN:

– Jeg synes deLillos utrykker det godt. Lille Oslo er en egen planet. Hver gate er forskjellige land og hvert strøk ulike verdensdeler. Det er det som er så fascinerende med Oslo, sier Henrik H. Langeland.

Fra Haugerud til Hemingland

På toppen av byen med den smogfylte Oslogryta langt der nede, sitter mannen bak Verdensmestrene og prater ivrig. I ti år har Lars fra Gulleråsen, Simone fra Husebygrenda, Amar fra Haugerud og Remi fra Oppsal fulgt ham fra idé til et liv mellom to tykke permer.

– Det har vært viktig for meg å få fram de lokale forskjellene i Oslo på begynnelsen av 80-tallet. Særlig Oslo-barn levde i hver sin lokale verdensdel.

Disse verdensdelene har Langeland gjenskapt i boka etter grundige undersøkelser. Hvordan var egentlig forholdene i Oslo i 1982? Forfatteren har tilbragt timesvis i sikh-miljøet på Haugerud, blant nikkersadelen i Hemingland, samt i miljøet i Husebygrenda og på Oppsal.

– Folk fra Furuset og Haugerud var sjokkert over at jeg ikke visste om Tøyenklubben. Det var et knutepunkt for alle i indre øst på den tida. Selv har jeg vokst opp på Nordberg, et stykke unna alle disse miljøene, men det er nok av folk som skriver selvbiografiske bøker for tiden, ler Langeland ironisk.

Selv om karakterene i boka bor i radikalt forskjellige bymiljøer, deler de mange generelle Oslo-erfaringer.

– Et eksempel er interessen for skigåing, påpeker forfatteren.

Drapet på Kennedy

Det er også i skisporet handlingen begynner. Det er VM. Året er 1982 og Oddvar Brå har brukket staven.

– I Norge var Oddvar Brås brukne stav den viktigste hendelsen som preget befolkningen. Alle husker hvor de var da det skjedde. Litt som at «alle» i USA husker hvor de var da Kennedy ble skutt. Og med VM i 1982 kom verdensmestermentaliteten.

Her ligger kimen til det som for Langeland handlet om å skrive noe mye mer enn en oppvekstroman fra Oslo. Han har også et ønske om å anskueliggjøre samfunnsmessige endringer.

– Jeg har nemlig en urokkelig tro på at litteraturen kan gjøre det, og ikke bare handle om forfatterne selv. 80-tallet var et utrolig fascinerende tiår: Så mye mer enn håpløse boblejakker og teite hårfrisyrer. Det var da Oslo forandret seg fra en by til en storby. Fra å være et europeisk utkantsted som var fullstendig dødt om kvelden, ble Oslo på få år en del av Europas uteliv. Den sosiale endringen det innebar, preget min generasjon på samme måte som Facebook kommer til å prege dagens ungdomsgenerasjon, sier Langeland nærmest glødende.

80-tallets maktskifte

Han viser til hvordan samfunnet åpnet seg mer utover 80- og 90-tallet. Pressen fikk mer innsyn i politikk og næringsliv. Ikke minst så man en omfordeling av makt:

– Makta til nikkersadelen med navn som Heiberg og Heyerdahl ble gradvis faset ut. Like gradvis forsvinner raddis-makten i et bomiljø som Husebygrenda. På Oppsal og Haugerud var det motsatt. Industriarbeidernes og gjestearbeidernes sønner og døtre tok jo mer og mer over i utviklingen av samfunnet fra 80-tallet av, forklarer Langeland.

Slutt i 1999

Han har fortsatt mye på hjertet, selv etter å ha skrevet seg gjennom første bind på 600 sider. 10 års tankearbeid krever sin plass i det forfatteren, noe humoristisk, har omtalt som sitt livsverk.

– Jeg har jo tross alt levd med disse menneskene i ti år. Jeg vet ikke hvor mange bind det blir totalt , men jeg skal følge romanfigurene hele veien gjennom 80- og 90-tallet. Jeg sikter mot å avslutte historien på nyttårsaften 1999.

– Det beste jeg har hatt!

Langeland utelukker ikke at det kan ta ytterligere syv år før han er i mål.

– Da har jeg brukt 17 år. Det kan vel sies at ordet livsverk begynner å nærme seg legitimitet da? fleiper han.

– Du føler ikke at du legger et visst press på deg selv ved å proklamere dette allerede nå?

– Kanskje det er dumt, men jeg ville være ærlig. Det føltes ikke riktig å late som noe annet. Dessuten er dette det beste romanstoffet jeg har kommet på. Noe jeg gleder meg til å jobbe med hver eneste dag.