Bøgata strekker seg fra Normannsgata til Kampens park, og den har lange aner som en av Kampens hovedgater. Det var tidligere en utpreget handlegate, fylt av gamle dagers folkeliv og småforretninger. Opp til 1950 årene var det på strekningen Kampen kirke – Kampens park 17 butikker, et trykkeri, et renseri, en kjemisk fabrikk, et bakeri, en brenselsforretning (koksbu), et mek. verksted og 2 bedehus, i tillegg til Kampen kirke. Hoveddelen av butikkene var melkebutikker, kolonialbutikker og tobakksbutikker, men det var også 2 trikotasjeforretninger, en blomsterbutikk, en jernvarehandel og en bilrekvisitabutikk.

Det var ingen selvfølge at jeg skulle bli prest – eller få en høyere utdannelse for den saks skyld. Jeg er født i bygda Vingelen i Nord-Østerdal, og mine forfedre var bønder så langt tilbake som kildene kan følge dem. Mine brødre og jeg var den første generasjon i min slekt som fikk muligheten til å ta en høyere utdannelse, takket være opprettelse av Statens Lånekasse og at det kom gymnas til Tynset.

I 1979 var det betydelig mindre trafikk i gatene på Kampen. Når olabilløp skulle arrangeres, var det naturlig å sperre noen gateløp og kjøre i gatene. Kampen har jo naturlig høydeforskjell fra øverst til nederst, og dyttehjelp trengtes ikke. Løpet gikk fra Nittedalsgata og videre ned Norderhovsgata, med slutt foran sykehjemmet.

Lørdag 13. april 1878 samlet flere hundre arbeidere seg utenfor villaen til den mektige sjefen for Kværner Brug, Oluf Onsum. De var kommet for å protestere mot at deres lønninger var kuttet med 10 prosent. Ryktet gikk om at den mektige brukseieren hadde oppfordret Christianias andre bedriftseiere til å gjøre det samme. Demonstrasjonene fortsatte i dagene som fulgte og arbeidere fra hele byen sluttet seg til. Aftenposten mente det var mellom 15 000 og 20 000 på det meste. Det er mye som tyder på at det ikke var riktig så mange, men halvparten er også en imponerende mønstring.

Som menighetshus ble bygningen tatt i bruk i 1894, men den hadde en fortid som metodistkirke. Huset var i utgangspunktet et bolighus, men ble ombygget og tatt i bruk som kirke av 2. metodistmenighet i 1877 (5 år før Kampen kirke ble bygget). I 1885 ble den velkjente predikanten Thomas Barratt kalt til tjeneste i menigheten. Han meldte seg i 1916 ut av Metodistkirken og startet Pinsebevegelsen.

Industrihjemmet Elevator ble innviet i 1905, og startet med innsamling av filler, papir, metaller, sko og møbler. Verksted for istandsetting, sortering osv ga en beskjeden lønn for mange arbeidsløse.

De første årene led Elevator en omflakkende tilværelse, men i 1916 overtok Frelsesarmeens industrihjem to trehus i Sverres gate 20-22 på Kampen. Virksomheten ble i 1966 flyttet til Ole Deviks vei.

Fra 1850 var dette mer som en sti som snodde seg over den grønne Kampenkollen. Bydelen lå den gang et godt stykke øst for Christiania. Fram til byutvidelsen i 1878 ble gradvis de første husene reist langsetter stien, som ble til en kjerrevei som igjen ble til Normannsgata. Flere små selvbyggerhus før byutvidelsen, men også murhus og mindre leiegårder ble oppført av den tidens byggmestere og eiendomsutviklere.

25. oktober var Historielagets møtelokale Storsalen fylt til siste plass med Kampianere av edel årgang. Lasse Solberg hadde lagt opp til en mimrekveld med fotografier fra Kampens mange forsvunne perler. Og gjensynsgleden hos mange var stor, da mange møttes igjen etter mer enn 50 år. Det ble mimring om ”Mor i bua”, skøytekongen Knut ”Kupper’n” Johannesen, Kampens park med grotten, paviljongen og karuseller, fra parkkvelder og kulturkvelder.

Dette er melkebutikken til familien i Sverres gate 25. Oldemor, bestemor og tante drev den frem til ca 1955. Da ble hele kvartalet og mer til revet for å få plass til Kjølberggata. I tillegg til selve butikken var det en leilighet i første etasje der etter hvert tante flyttet inn, mens bestefar bodde i 2. etasje. Jeg husker ikke mye av ham, men han hadde veldig gode kamferdrops. Butikken var nok en viktig møteplass i strøket, der på Nedre Kampen.

På 1970-tallet var det stor aktivitet blant Kampens beboere mot datidens rivings- og store utbyggingsplaner. Dette skjedde samtidig i flere av bydelene i indre Oslo med tilsvarende trusler, og det vokste opp mange folkelige beboeraksjoner mot rivingshysteriet. En av beboermarkeringene – som vises på bildet – foregikk våren 1976 mot det foreslåtte fireetasjes blokkprosjektet i bakgårdene mellom Normannsgata og Hølandsgata. Forslaget vakte stor lokal harme. Beboerne fulgte etter bygningsrådet i Oslo, som var på befaring for å se på de lokale utbyggingsmulighetene, også blokkprosjektet. Prosjektet ble heldigvis ikke gjennomført. (På bildet til høyre ser vi nr 37 i 1964)