Butikkene vi savner
Kampen historielag avholdt sitt 23. årsmøte torsdag 15. april 2010 i Storsalen i Bydelshuset, 35 medlemmer møtte opp og fikk høre et morsomt kåseri av forfatteren av “Butikken på hjørnet”. Men før det var det valg, og hele styret fortsetter. Det ser slik ut: Line Arneberg og Ragnhild Hoel ble gjenvalgt for nye to år som styremedlemmer, Lasse Solberg går over til å bli sekretær og redaktør av hjemmesidene. Vidar Johansen har et år igjen som styremedlem, og varamennene Ivar Nygaard og Terje Rusthaug Allum sitter også et år til. Sverre Syversen fortsetter til evig tid? For dem som gikk glipp av foredraget til Per-Erling Johnsen, legger vi det ut her:
“Butikkene vi savner”
av Per-Erling Johnsen
Det er mange som spør seg om alt var så mye bedre før i tiden. Det var nok ikke det, men mange ting var annerledes. Det er ikke vanskelig å forstå dette dersom man tenker på småbutikkene og handlemønsteret på 1950, -60 og -70 tallet kontra handelen i dagens kjøpesentre. I boligstrøkene var den gang nærmeste forretning en nærbutikk på hjørnet.
Et bilde kan være en gate med brostein som slites av jernbeslåtte kjerrehjul og nyskodde hester. Syringrener bøyer seg over hvitmalte stakittgjerder på den ene siden av gata, og boligblokker på rekke og rad står som en 4 etasjers mur på den andre siden. Fortauet begrenses av rennesten av huggen granitt og en husvegg med lyssjakt foran kjellervinduene. Over sjakten ligger en jernrist som sluker sigarettsneiper, nøkler, knapper, mynter. “Gutta i gata” fisker opp myntene, og inntekten blir delt før et besøk i pølsebua i stakittgjerdet eller butikken på hjørnet.
Et annet bilde kan være Storgata en sen ettermiddag oppunder jul i 1957. Det er halvmørkt ute, og butikkene har tent lys i vinduene. Store og små neonlysrør som forteller om butikkens navn og bransje, kaster lys ned på travle byfolk som går opp og ned på fortauene og ser på vindusutstillingene, før veien legges hjem. Butikkene ligger tett i tett, og det reklameres bl.a. for Moltzaus kontorartikler, Pels-Backer, Skotöiutsalget, Ole Gilbos porteføljeforretning, Stor-Ko-Fa, Brødrene Doblougs manufaktur og Brødrene Thorsons herreekvipering.
Begge bildene forteller om en rekke detaljer som ikke finnes lenger i dag. Brosteinen er erstattet med asfalt, kjellervinduene er murt igjen, risten er fjernet. Butikker vi savner – småbutikkene som forsvant – og hullet gjenfylt, og pølsebua og butikken har forsvunnet. Storgata har fremdeles forretninger i hele gateløpet, men vi finner ingen av butikkene hvor vi handlet fast over flere år. Bransjer har opphørt, butikker har skiftet navn eller har helt forsvunnet, og nye, store kjedebutikker har endret gatebildet. Melkebutikk, kortevareforretning, porteføljeforretning og possementutsalg representerer bransjer som ikke eksisterer i dag.
Hva var så spesielt med disse småbutikkene? Hva hadde forretningene som vi ikke finner i kjøpesentrene i dag? Hva er det vi savner? Mye av svaret ligger i det omfattende begrepet, “butikkatmosfæren”. Lukt, prat, kundebehandling og varekunnskap var noe av det som skapte denne spesielle atmosfæren. Det fulgte en spesiell lukt med butikker før. I tobakksforretningen var det søtaktig lukt av frukt, sjokolade og tobakk. Bokhandelen luktet støv og papir. Det luktet gammelt av de solsvidde varene i utstillingsvinduet hos kortevarebutikken. Hos skomakeren luktet det lær og skokrem, og i melkebutikken var det lukt av søt melk og fersk loff. Dette var før all påkrevet ventilasjon sugde vekk dunstene som fikk oss til å huske langt bakover i tid, til mors parfyme, fars etterbarberingsvann og bestemors blomster, til den første tannkremen, bestemte middager og hjemmebakte kaker.
Mange av kundene kom ikke for å handle, men for å slå av en prat. En stol ved disken innbød til en hvil i handlerunden. Her ble det like viktig med informasjon om varene som opplysninger om nabolaget. Småbutikken hadde spesialisten bak disken. Han kunne for eksempel alt om maling, og anbefalte det som var best å bruke. Hadde han ikke den rette varen, kunne han anbefale en annen forretning. Han kunne sende med deg en vareprøve hjem, slik at du fikk tid til å finne den helt riktige fargen. Det var den gang du fikk 1/3- og ½-liters maling- og lakkbokser.
To butikker som bare huskes av “oss eldre”, var melkebutikken og kortevareforretningen. Ungdommen har i dag knapt hørt om butikkene og langt mindre satt sine ben i den slags forretninger. “Melkebutikk på hvert hjørne” het det på 1950-tallet. Det er nok ikke helt korrekt. Det ble likevel et munnhell, fordi det var hele 560 av dem i Oslo. Det var opptil flere melkebutikker i en gate, og i Majorstustrøket lå ca. 70% av 40 melkebutikker på et hjørne. På Grünerløkka var ca. 40% av 52 plassert på tilsvarende måte.
I følge Oslo Adressebok var det samtidig 750 tobakksforretninger innenfor byens grenser. Nesten all innredning i “Mjælker’n” var hvit. Veggene hadde hvite, glasserte fliser, og på gulvet lå hvite og svarte fliser i sjakkmønster. Disken var av tre, hvitmalt, og toppen hadde marmorplate og smale glasshyller. Dette fungerte som en skjerm mot kundene, for at de ikke skulle ta på varene, klemme på loffen og klype i osten. På hyllene lå store runde, fete oster, og på disken sto en oppskjærermaskin som skar kjøttpålegg i skiver, innstilt på den tykkelsen kunden ønsket. Pålegget ble veid på en desimalvekt, hvor en viser gled over tallkolonner som sto oppført etter et bestemt system. Pålegget ble pakket inn i matpapir og hvitt innpakningspapir, hvor prisen ble skrevet utenpå. Var pakken tung, fikk du en bærepinne, en liten rund tingest av tre, som hindret hyssingen i å skjære seg inn i fingrene. Betalingen ble slått inn på et stort kassaapparat med sveiv eller lagt i en skuff under disken. Betjeningen kunne alle prisene på varene, og med en kort blyantstump ble prisene raskt summert på en liten blokk. Det var priser som kr. 2,23, kr. 3,41, kr. 14,86, osv. Ingen priser ble avrundet, hvert øre måtte med.
En del av disken hadde treplate, slik at det var lett for betjeningen å svinge platen opp og lage gjennomgang for levering av varer. “Kjører’n” kom med brød og kaker i bakker, og melkeflasker, øl og mineralvann i trekasser. Brødene ble lagt opp i hyller eller ned i store brødskuffer, mens drikkevarene ble stablet i et hjørne. Melken kom som kjernemelk, søtmelk og fløte i flasker. Lettmelk fantes ikke. Det var helflasker, halvflasker, kvarte og små fløteflasker. Flaskene hadde aluminiumskapsel med et lite øre som kunne dras i, slik at kapselen kunne trekkes av flasken. Var det ikke noe øre, måtte tommelen hjelpe til med å presse kapselen av. Noen av flaskene hadde rød, rosa eller grønn stripe tvers over kapselen. Fargekoden fortalte hva flaskene inneholdt.
De som kom med varene var store og kraftige mannfolk. De luktet melk, svette og hest. De bar trekassene på skulderen, før de tok i bruk sekketralle. På utetrappa ble det lagt en enkel trerampe til hjelp for de små og gjengrodde trallehjulene. Hesten sto der, svett og dampende, med mulen nede i posen og forsto vel at dens dager som transporthest var talte. Det siste hestelasset for melketransport fra Fellesmeieriet ble sendt ut i 1957. Lastebilen med “senketak”, som holdt fast kassene, ble raskere og mer effektiv enn gampen.
På 1950-tallet var det som regel husmoren som besørget dagligvareinnkjøpene, mens mannen var på jobb. Mellom husstell og barnepass ble det for mange en kjærkommen anledning å gå den daglige turen til butikken. Melkebutikken var ikke til bare for kjøp av varer. Praten over disken var et viktig element i hverdagen. Butikken ble på mange måter en informasjonssentral som ga opplysninger om andre butikker, priser på varer, nytt om nabolaget, spesielt om sykdom og død. Hva spiste folk til middag? Var det skilsmisse på gang? Hvorfor hadde fru Olsen fått ny pels? Alt ble kommentert, både av nysgjerrighet og nærhet. Hver melkebutikk ble på en måte lik en liten landsby, hvor alle kjente alle.
Ifølge Oslo Adressebok fra 1957 var det 200 detaljhandlere i kortevare og leketøy i Oslo. 30 år senere var det kun 11 igjen. Kortevare, etter tysk Kurzwaren, var alle slags småsaker som ikke ble målt eller veid. De ble solgt stykkevis, dusinvis eller i andre partier. Kortevarebutikkene kunne drive parallelt med leketøy, porteføljevarer, jernvarer, bijouteri i smykker og pyntesaker. Det finnes ikke tilsvarende butikker i dag. “Nille” er kanskje det nærmeste. Butikken var full av ting og atter ting, i en merkelig blanding av nødvendighetsartikler og datidens luksusgjenstander. I hyller og på store bord lå alt i en salig blanding – draktposer, vaskemiddel, toalettpapir, batterier, lyspærer, porselen, servietter, “Holters lys”, “Havremarv” barnesåpe, Boston skokrem, møllring, strikk på vinsel, “Viking” varmeflaske, “Orion” termosflaske, kjøkkenvekter, kjeler og stekepanner. I glassdisken var det kortstokker, “Snorre” viskelær, bordflagg, pennesplitter, blekk, fyllepenner, trekkpapir, blyantspissere, linjaler og Mustads tegnestifter, knappenåler, hårklemmer og binders. På et eget bord lå småleker som Loppespill, spillkortene Svarteper og Gnav, Yatsy, Ludo, Monopol, Stigespill, strikkball, glansbilder, papirdukker, gummineser til karneval, nesefløyter fra Barnetimen og Teknosett.
Betjeningen holdt seg bak disken og kunden foran. Det var strenge regler for de ansatte vedrørende egen oppførsel, kundeservice og varekunnskap. Hos Nils Breilid Jernvare måtte ikke betjeningen hvile seg mot disken, ikke sitte på en stol utenom i spiserommet, og gå på toalettet kun i spisepausen. Flere hadde den ordningen at den kvinnelige betjeningen skulle være frøkner, for det het jo “Frøken” ved tiltale. Når en “Frøken” giftet seg, måtte hun slutte. Ved fornemt besøk hos Susanna Kjøsteruds barnetøyforretning var det butikksjefen alene som kunne betjene denne kunden. De ansatte måtte helst ikke synes. Garderoben var i kjelleren, og her hang yttertøyet “etter rang”, for eksempel butikksjef, 1. dame, 2. dame, volontør og feriehjelp.
Hvorfor forsvant småbutikkene? Hvor ble de av? Svaret ligger i at kjøpesentrene etablerte seg i store haller, hvor du kunne kjøpe alt på ett sted. Utvalget ble enormt, og varene ble billige på grunn av store innkjøpsmengder. Rundt senteret ble det avsatt areal til parkering for den voksende bilparken. Dette kunne ikke sentrumsbutikkene konkurrere med, og det førte til at de ble nedlagt, slo seg sammen med andre eller flyttet til lokaler med billigere husleie. Resultatet ble at handelslivets mangfold i gatebildet forsvant. De store kjøpesentrene slukte de hyggelige, små og mer menneskevennlige butikkene. Nedlegging av nærbutikken betydde tap for lokalmiljøet og økt belastning for de gamle, uføre, og de som ikke hadde bil. Det er et paradoks at de største kjøpesentrene prøver å gjenskape en bygate med butikker, vinmonopol, posthus, kafeer og torg, slik at kundene kan oppholde seg hele dagen i “innendørsbyen”. Alt ligger på samme plan, og her inne slipper man dårlig vær og forurensende gatetrafikk.
Vi som kunder var også med på å ødelegge det gamle handelsmønsteret. Anskaffelse av bil, fryser og kjøleskap, samt innføring av lørdagsfri og selvbetjening, førte til at den daglige handel ble erstattet med storhandel en gang i uka. Selvbetjening var nytt og ukjent, og mange eldre var bekymret for handletempoet i de “raske” kjøpesentrene. En av kundene sa det slik: “Jeg kan ikke klare meg i disse kassakøene. Alt går så fort, og er man ikke rask nok, blir varene blandet med den som kommer etter i køen.” Men selvbetjeningen var kommet for å bli.
Videre søkte vi som kunder etter butikker med de beste tilbudene, og det ble gitt avkall på betjeningens varekunnskap og kontakt med kunden. Dermed ble dødsdommen for småbutikkene signert av oss. Vi tenkte ikke på at småbutikker ikke lenger hadde tilstrekkelige inntekter av bare å selge tobakk, sjokolade og trådsneller, slik de kunne leve av tidligere. Når så husleien økte 100 % og dumpingpriser ble lansert på Super’n, sa det seg selv at småbutikkene ga opp. Det nye handlemønsteret ble klart karakterisert av innehaveren av kiosken på Oppsal: “Vi stopper ikke for å fylle bensin på bensinstasjonen, men for å handle alt fra dopapir og brød til blomster på bryllupsdager og julekalender til ungene. I dag selger gartneriene aviser og Jerniaprodukter. Før var det bare kioskene som solgte aviser, og ikke kafeer eller dagligvareforretninger. Alt er omvendt i dag.”
Det er lenge siden vi hadde vår faste gange til slakteren når vi skulle ha ferskt kjøtt til middag, til bakeren etter ferskt brød, til ostebutikken etter ost, i melkebutikken etter melk og i fiskebutikken etter fisk. Men vil det være liv laga å drive butikker på 20-30 kvm? Tiden vil vise. Det er opp til kundene å finne tilbake til handel hos småbutikkene, og samtidig må myndighetene legge til rette for slik handel i en bykjerne som ellers helt vil miste sitt mangfold.
På 1960-tallet ble det vist et program i svensk TV som het “Staden i mitt hjerte”. Her ble saneringen av Stockholm viet plass, og byens raske endringer som følge av riving av bygninger, utflytting av hele kvartaler og nedleggelse av forretningsstrøk. Programmet ble avsluttet slik: “Byen i mitt hjerte kan jeg ikke få tilbake. Byen jeg minnes, finnes snart bare i gamle bilder. Politikere og byplanleggere burde lære seg å gå varsommere frem. La byen forandre seg langsomt, så jeg kan huske hva som var. Jeg bodde en gang i den gamle byen og så de små butikkene. Hva føler et ungt menneske som ikke har sett hvordan byen så ut?”
Per-Erling Johnsen er forfatter og tidligere konservator ved Oslo Bymuseum.
Johnsens bok “Butikken på hjørnet” kan bestilles direkte fra Schibsted forlag.
