Svigermor og Evensen og kjerringa og Rose
Sanger, skuespiller, instruktør og restauratør, 27.01.1898–03.02.1979. Einar Rose var født i Normannsgata 5 på Kampen, og brakte mer enn noen annen den typisk folkelige «Oschlo-tonen» inn i revyen. Før han kom så langt, var han konfektgutt på Kongshavn bad og på Dovrehallen, byselger, reisende og statist på friluftsscenen på Folkemuseet.
Han var smårollespiller i operetten Høstmanøver og korist i en annen, før han debuterte i 1925 som solist i revyen Regnbuen på Mayol, og lanserte Finn Bøs «Chimp-Hansen», som apekatt i kjole og hvitt. Fra 1926 var han ansatt på Chat Noir, der han debuterte i Arne Svendsens revyfarse Det nakne faktum. Gjennombruddet kom allerede samme år i Per Kvist og Arne Svendsens revy Kjør for det!, med «Liddeli flaut a gett å drekke bare vann» (plate 1928), og året etter ble han periodens største revystjerne med Kolbjørn og Arne Svendsens «Svigermor og Evensen og kjerringa og jeg» i revyen Piger, vin og sang. Denne og Per Kvists «K.N.S» ble grammofondebuten i 1927. I de første årene drev han vekselbruk mellom farser, operetter og revyer, stort sett fast stasjonert på Chat Noir, bortsett fra i 1934–35, da han drev revy med Victor Bernau på Scala.
Einar Rose var periodens flittigste og trolig også mest solgte grammofonartist. Akkompagnert vekselvis av sin egen faste gruppe, Hurragutta, og av forskjellige danseorkestre, gjorde han over 300 innspillinger for Odeon frem til 1941. I tillegg var han med på å introdusere jazzen i Norge som medlem av trioen The Black Cat Singers (med Steinar Jøraandstad og Tore Foss), som introduserte de nye «låtene» fra USA i revyene. Tidlig i grammofonkarrieren sang han også mer romantisk anlagt materiale som krevde typisk skjønnsang, av typen «Pike fortell meg et eventyr» og «Mon Ami (Det er ingen som deg)», begge i 1927. Han påsto at de landsomfattende turneene med Lalla Carlsen satte stopper for karrieren som grammofonsjarmør; publikum tok ham ikke på alvor som utøver av romantisk stoff etter at de hadde sett ham!
De mange innspillingene av revyviser omfatter både viser han selv lanserte på scenen og viser som egentlig var blitt fremført av andre, ofte Victor Bernau, Leif Amble-Næss og Herberth. Han satte sitt umiskjennelige stempel på dem alle, og de oppfattes i ettertid som hans personlige eiendom. Til de aller mest kjente hører «Serru Serru» (K. og A. Svendsen, 1927), «Bare ta aa riv det ned» (A. Svendsen, 1928), «Sol ute sol inne» (Jules Sylvain/Herberth, 1928), «Naa gaar’n paa Gummisaaler» (Mikkel Flagstad/Finn Bø, 1928), «Ja, det er rart med natur’n» (tekst A. Svendsen, 1928), «Bare rundt omkring» (tekst Finn Bø, 1928), «Jeg løfter min finger» (A. Svendsen, 1928), «Orker ikke det» (A. Svendsen, 1929), «Jeg kysser Deres hund, Madame» (tekst «Lyktemannen», 1929), «My Little Sweetheart (Ola var fra Sandefjord)» (Albert Edvin Pedersen/Per Kvist, 1929), «Farvel Blom» (Flagstad/Bø, 1929), «Urmageren fra Tvedestrand» (A. Svendsen, 1930) og «Fotballkampen (Landskampen)» (Carsten Carlsen/A. Svendsen, 1932). Det fantes ikke noe ordentlig innspillingsstudio i landet på den tid, så de fleste av de tidlige innspillingene ble gjort i Berlin, der man utstyrte de frekke tekstene med de mest smektende, store orkestre.
I en helt spesiell stilling står Arne Svendsens «Ivelandssekten», fremført i revyen Å, du slette tid! og på plate med Lalla Carlsen 1930. Den er fortsatt forbudt offentlig fremført på grunn av sin skarpe raljering over karismatiske bevegelser! Rose nådde også høyt scenisk i forskjellige dragroller, både i komedien Charlies Tante og i gjentatte parodier på en av datidens førende veldedighetsdamer, fru Jossa Seeberg-Johannessen. Etter hvert dannet han scenisk symbiose med Leif Juster i det endeløst improviserende paret Just og Dust. Kunstnerisk nådde han nok aller lengst i visa om «Vigeland», som sprenger marmor og mormor i lufta med krutt for å få plass til Monolitten sin. Etter premieren i revyen Norrønafolket vil fare! (1939), skrev Johan Borgen: «Hans skikkelse ble noe merkverdig: lysende av geni, men også av et lurende vanvidd i den stigende fornemmelse av det grenseløse, da han ville ta selve Dovre og hugge opp …». Det ble aldri gjort plateopptak av denne, men en gjenskaping av nummeret i et tidlig TV-program er ofte vist i reprise. I samme revy lanserte han Arild Feldborg og Bias Bernhofts elleville parodi på Jens Book-Jenssens «En liten gylden ring», en av Roses siste store suksesser på revyscenen.
Rose debuterte som iscenesetter med revyen Varsko her! (1936) og var kunstnerisk leder for Chat Noir fra samme år, men sto bare unntaksvis på revyscenen etter dette. I april 1937 åpnet han det famøse etablissementet Rosekjelleren i «kjelleren» på Chat Noir, og i mange år vekslet han mellom regi og kunstnerisk ansvar på «forsiden» og opptreden med Hurragutta i Kjeller’n, som nok var et penere sted den gang enn det ble etter hans tid – i hvert fall hadde respektable mennesker som Åse Wentzel, Nora Brockstedt, Kurt Foss, Reidar Bøe og Arne Bendiksen noen av sine første profesjonelle engasjementer der.
Roses grammofonkarriere blomstret gjennom hele førkrigstiden, og ved siden av den utrolige produktiviteten på Odeon, var han innom Sonora med seks titler og Telefunken med ni titler, bl.a. «En liten gylden ring» og Evert Taubes «Fritiof og Carmencita» i 1937. En av de siste suksessene hans var Jolly Kramer-Johansens «Tante Pose-vals» (1940), med teksten «Tante Pose, Tante Pose, er ei gammal røy!» (melodien er utelukkende instrumental i filmen fra samme år). Etter krigen gjorde han 10 innspillinger, igjen på Odeon (1949–50), bl.a. en norsk versjon av en av datidens verdensplager, «Music Music Music» (1950). Enkelte tidlige innspillinger finnes på CD-platene knyttet opp til radioserien Lirekassen.
I 1959 henvendte han seg til sitt eget «funn», Arne Bendiksen, den gang innspillingsansvarlig hos Egil Monn-Iversen A/S, og gjorde i 1959–62 tre EP-plater med nye arrangementer, mer lik dem han brukte på Kjeller’n, av noen av de mest kjente visene. Da han fremførte «Bestefarsvalsen» (fra revyen Det er servert, 1932) i en av fjernsynets tidlige Slagerparader, ble denne en hit på nytt, og også sketsjen «Prammen og Madammen» (Otto Nielsen) med Leif Juster (1964) var populær. Til 70-årsjubileet i 1968 ble de fleste av disse opptakene gjenutgitt på LP-platen Landskampen, sammen med én ny innspilling, «Jeg vil være tung», med tekst av Otto Nielsen til Arne Bendiksens Grand Prix-hit for Wenche Myhre (1964). Platen ble over tid en bestselger, og ble fulgt opp av en helt nyinnspilt LP, Sol ute, sol inne (1973). De fleste av innspillingene hos Bendiksen er inkludert på CD-samlingen Landskampen (1994).
På 1950- og 60-tallet var Rose aktiv som lett ondskapsfull «societetsreporter» i Aftenposten. Han skrev slik han snakket, med egen tegnsetting og egen ortografi, bevart i selvbiografien Roseboka (1941) og petitsamlingen En rose uten torner (1964). Begge er høyst merkverdige skrifter, og svært underholdende. Med sin spesielle sangstil, sin omfattende fremtoning og sitt voldsomt entusiastiske nærvær, var Einar Rose en av norsk revys og norsk populærmusikks viktigste skikkelser. Forbløffende mye av materialet hans viser seg å være livskraftig, selv etter årtusenskiftet.
Einar Roses diskografi:
Landskampen (Triola, 1968) samleplate 1959–1968
Sol ute, sol inne (Triola, 1973)
Chat Noir og norsk revyhistorie (Pro Musica, 1983) m/flere art.
Landskampen (Triola, 1994) samleplate 1959–1973
Biografien er hentet fra “Norsk pop- og rockleksikon” fra Vega Forlag (2005). Redaktører for boken er Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.
