Født i 1924 og oppvokst i Hølandsgata 7 på Kampen, nå bosatt i verdens største marmormekka, Carrera i Italia. For ham er det naturlig å utstille sine smukke og sensuelle marmorskulpturer i galleriet på Kampen, her hører han til!

Hans første jobb var som kjørekar for renholdsverket. Da ha dumpet på middelskolen ga faren vognmann Steen klar beskjed: «Nå går du ned og seler på Svarten», siden er det blitt marmor og bare marmor.

Vår leder Arne Kristiansen tar oss med på en vandring på Kampen torsdag 5.september. Fremmøte Rolf Hofmos gate/ Hedmarksgata kl 18

Dette bildet  til venstre er fra  1953, og det er sikkert mange som kan kjenne seg igjen på bildet eller kjenner igjen situasjonen. De fleste elevene som gikk på Kampen skole møtte opp en snau time før undervisningen startet for å spise frokost sammen i den store spisesalen. Her ble det servert skonrok eller knekkebrød og vanlige brødskiver med ost, syltetøy, leverpostei eller rogepostei. Det var melk, og til slutt frukt eller grønnsak. Elevene marsjerte inn klassevis under kyndig anvisning fra tilsynslærerinnen med høy, streng stemme og en stor bjelle til hjelp. Det var ikke lov å snakke sammen, og hendene måtte være rene. De eldste elevene fikk sitte øverst i salen, og «småungene»
satt naturligvis nederst. Alle måtte spise opp maten sin som var porsjonert ut til hver, og for de ekstra sultne var det selvfølgelig mulig å få mer.

Anne Lise kommer opprinnelig fra Torshov, men flyttet til Kampen i 1987. Hun er utdannet servitør på Sogn Yrkesskole. Hun har arbeidet på Peking House og Hotel Continental, og fra 1985-86 arbeidet hun som restaurant-sjef på Smuget.
I mai 1986 startet hun Kampens første kafè, Kafè Lars, som ble veldig godt mottatt av sultne og tørste Kampianere. Kafèen ble et viktig møtepunkt for alle, og det var der, sammen med Joronn Dahl og Kirsti Aasen, idèen om kombinasjonen Kro- og Kirkekor ble unnfanget. Dirigent Vigdis Simonsen var også med helt fra starten.

Trygve Davidsen er født i 1925 og vokste opp nederst i Brinken, i et hus som for lengst er revet, men som lå der trappa opp til Kampens park begynner. For gutter på Østkanten var det viktig å få seg en jobb og tjene penger når de sju obligatoriske åra på folkeskolen var unnagjort. Ikke minst for å bidra til husholdningens trange budsjett. Trygve ble visergutt.

– Som 17-åring flyttet jeg inn i Elverumgaten 15
til mine to kusiner som bodde der. Jeg ønsket å finne et arbeid i byen. Året var 1920. Mine kusiner var syersker på en skjortefabrikk, og der fikk jeg også begynne å arbeide.
Elverumgaten 15 besto av to gamle, gråmalte hus som lå tett inntil hverandre. Vi bodde i annen etasje og hadde vindu ut mot Kampen Menighetshus. Inngangen var ganske stor, og på hver side bodde det familier med mange barn – til tross for at leilighetene var små.
I annen etasje var det tre små leiligheter – trappen opp var bratt og smal – og i en av leilighetene bodde vi. Tvers over gangen bodde en familie med fire barn – faren var snekker på en kassefabrikk i nærheten. En liten familie etter datidens størrelse, og den familien hadde vi mye hygge sammen med.

«Det var vår egen by», kalte vår historiker Erik Melvold sin artige Oslobok som utkom i 1990.
Mange er nok opptatt av var, også når det gjelder Kampen. Ingen er vel i tvil om at vår bydel er vakrere i dag, enn den tidligere noengang har vært. Men mange eldre mennesker savner det
pulserende liv som engang preget Kampen. Butikker, håndverkere og industri er blitt borte. Kampen Vels leder, Wenche Halvorsen fortalte i et radioprogram sommeren 1993, at det en gang var en liten tobakksfabrikk i Brinken. (Om denne mangler historielaget opplysninger).
Også i Nannestadgaten har det vært industri. A. Hansens Jern- og Metalvarefabrik ble etablert i Nannestadgaten 7 i 1898. Bedriften ble senere kjent som «Metal-Hansen».

Willy Mikkelsen var født i 1928 på Kongsberg, men flyttet til Oslo som ung mann i 1949. Omtrent ti år senere etablerte han Willy Skredderservice i Hagegata 32.

Et viktig vendepunkt for Willy Mikkelsen var da han på slutten av 1950-tallet ble medlem av de homofiles organisasjon Det norske forbundet av 1948: En ny verden åpnet seg – han var ikke lenger alene! Snart ble han et viktig sosialt midtpunkt i organisasjonen – og fra midten av 1960-tallet hadde han sentrale verv som sekretær, og for en kortere periode rundt 1970, som formann.

Min far kjøpte huset av en som het Flikkeshaug og han fortsatte å bo der etterpå. I huset var det også et loft der han bl.a oppbevarte flere gamle sykler med ballongdekk. Jeg fikk en av disse som jeg malte grønn og brukte den i noen år.
Huset besto av to små leiligheter og et lite rom nede og to leiligheter og et rom oppe. Jeg bodde i 2. etasje i en “leilighet” som besto av en” tarm” til kjøkken rett inn fra gangen med vindu ut mot gården. Stue innenfor med to vinduer og sovealkove innenfor der igjen med et lite vindu.
Det var ikke innlagt vann og det var utedo på gårdsplassen bak huset.

Den 2-etasjers murgården ligger omtrent midt i gata på den siden som vender mot byen. På baksiden av huset er det en praktfull utsikt over byen og en liten gårdsplass ut mot skrenten ned til Brinken. Huset ble bygget ca 1870 og er som de fleste andre opprinnelige hus i denne gaten, på to etasjer. Tidligere bodde seks familier i bygningen, som også huset et bakeri i kjelleren og butikkutsalg i første etasje-