En ekte kampenbeboer har kommet hjem fra hvalfangst etter en overvintring på Syd-Georgia. Bødtker Oluf Martin Jacobsen, født på Oslo Hospital i 1857 og oppvokst på Kampen, var med på de tidligste hvalekspedisjonene til Syd-isen.

I en del år nå har det ikke vært utdannet håndverkere i bødtkerfaget, men det ser ut til at interessen har begynt å komme tilbake.

Oluf var bødtkersvenn på ABC bryggeriet, Aktie-bryggeriet i Åkerbergveien, en tøff men viktig jobb. Ølet skulle lagres på tønner og fat. Han hadde også sine kunder blant fiskerne på brygga, som trengte fiskekasser og tiner og sjøen lokket.

Hilmar Johannes Andersen ble født på Kampen 8. mai 1896 av foreldrene Anette og Johan Emil. Han vokste opp i Hølandsgata 40 (der hvor Jordal Amfi ligger i dag), og etter hvert talte ungeflokken 5 – tre gutter og to jenter. Hilmar var skoleflink, og lærerens ønske var at han skulle fortsette skolegangen etter folkeskolen. Slik skulle det ikke gå. Hans far ble «borte på sjøen», som de kalte det den gangen. Da var den yngste broren Karl Johan – født i 1905 – bare noen måneder gammel. Moren Anette arbeidet på  fystikkfabrikken på Grønvold. Hun var en av de unge jentene som deltok i Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 og var med å stifte fagforeningen.

Hilmar er født på Ringebu i 1932. Han kom til Oslo midt på 60-tallet og bodde i 2-3 år på Nordstrand. Der leide han en liten hybel hos en familie som hadde et lite jordbruk. I tillegg drev familien med utkjøring av koks og ved, og Hilmar hadde jobb med å kjøre dette ut til befolkningen på Nordstrand.

Han bodde noen få år på Grunerløkka, men der var hus-været så dårlig at han søkte Oslo kommune om et annet sted å bo. Slik kom han til Åkebergveien og har bodd her i 6 år. Han har jobbet på Fellesmeieriet og Isberg.

Trygve Davidsen er født i 1925 og vokste opp nederst i Brinken, i et hus som for lengst er revet, men som lå der trappa opp til Kampens park begynner. For gutter på Østkanten var det viktig å få seg en jobb og tjene penger når de sju obligatoriske åra på folkeskolen var unnagjort. Ikke minst for å bidra til husholdningens trange budsjett. Trygve ble visergutt.

– Som 17-åring flyttet jeg inn i Elverumgaten 15
til mine to kusiner som bodde der. Jeg ønsket å finne et arbeid i byen. Året var 1920. Mine kusiner var syersker på en skjortefabrikk, og der fikk jeg også begynne å arbeide.
Elverumgaten 15 besto av to gamle, gråmalte hus som lå tett inntil hverandre. Vi bodde i annen etasje og hadde vindu ut mot Kampen Menighetshus. Inngangen var ganske stor, og på hver side bodde det familier med mange barn – til tross for at leilighetene var små.
I annen etasje var det tre små leiligheter – trappen opp var bratt og smal – og i en av leilighetene bodde vi. Tvers over gangen bodde en familie med fire barn – faren var snekker på en kassefabrikk i nærheten. En liten familie etter datidens størrelse, og den familien hadde vi mye hygge sammen med.

«Det var vår egen by», kalte vår historiker Erik Melvold sin artige Oslobok som utkom i 1990.
Mange er nok opptatt av var, også når det gjelder Kampen. Ingen er vel i tvil om at vår bydel er vakrere i dag, enn den tidligere noengang har vært. Men mange eldre mennesker savner det
pulserende liv som engang preget Kampen. Butikker, håndverkere og industri er blitt borte. Kampen Vels leder, Wenche Halvorsen fortalte i et radioprogram sommeren 1993, at det en gang var en liten tobakksfabrikk i Brinken. (Om denne mangler historielaget opplysninger).
Også i Nannestadgaten har det vært industri. A. Hansens Jern- og Metalvarefabrik ble etablert i Nannestadgaten 7 i 1898. Bedriften ble senere kjent som «Metal-Hansen».

Willy Mikkelsen var født i 1928 på Kongsberg, men flyttet til Oslo som ung mann i 1949. Omtrent ti år senere etablerte han Willy Skredderservice i Hagegata 32.

Et viktig vendepunkt for Willy Mikkelsen var da han på slutten av 1950-tallet ble medlem av de homofiles organisasjon Det norske forbundet av 1948: En ny verden åpnet seg – han var ikke lenger alene! Snart ble han et viktig sosialt midtpunkt i organisasjonen – og fra midten av 1960-tallet hadde han sentrale verv som sekretær, og for en kortere periode rundt 1970, som formann.

Min far kjøpte huset av en som het Flikkeshaug og han fortsatte å bo der etterpå. I huset var det også et loft der han bl.a oppbevarte flere gamle sykler med ballongdekk. Jeg fikk en av disse som jeg malte grønn og brukte den i noen år.
Huset besto av to små leiligheter og et lite rom nede og to leiligheter og et rom oppe. Jeg bodde i 2. etasje i en “leilighet” som besto av en” tarm” til kjøkken rett inn fra gangen med vindu ut mot gården. Stue innenfor med to vinduer og sovealkove innenfor der igjen med et lite vindu.
Det var ikke innlagt vann og det var utedo på gårdsplassen bak huset.

Den 2-etasjers murgården ligger omtrent midt i gata på den siden som vender mot byen. På baksiden av huset er det en praktfull utsikt over byen og en liten gårdsplass ut mot skrenten ned til Brinken. Huset ble bygget ca 1870 og er som de fleste andre opprinnelige hus i denne gaten, på to etasjer. Tidligere bodde seks familier i bygningen, som også huset et bakeri i kjelleren og butikkutsalg i første etasje-

Øverst i Normannsgata, mellom Kampen skole og Kampen park, rager en del røde murblokker høyt over den øvrige bebyggelsen på Kampen.Det var byggmester Karl Johnsen som påtok seg oppdraget å bygge blokkene for Kampen byggeselskap med kommunale garantier, mot at kommunen fikk disponere de fleste av leilighetene.Christiania Stålverk eide tomtene,og den eneste bebyggelsen som fantes der var stålverket, som ble oppført under 1. verdenskrlg, I 1920 gikk stålverket konkurs, og like etter ble bygningen  tatt i bruk som sportshall (landets største).