“Ideelt Operasjonsfelt for Tyve”

Skrevet av Beate Muri 30. januar 2017. Publisert i Historiske Kampen

Da Kampen ble innlemma i Kristiania, var forstaden en overbefolka samling rønner uten gatebelysning.

Forstaden som oppsto på Bergsløkka mellom de to byutvidelsene i 1859 og 1878, falt mellom to stoler – Aker og Kristiania – når det gjaldt kommunale tjenester. Ansvaret for å skaffe beboerne vanntilførsel, kloakkanlegg, gatebelysning samt brann-, politi-, fattig- og helsevesen falt på Kristiania. Men myndighetene forhasta seg ikke.

Overfladisk sett kunne nok bebyggelsen på Kampen fortone seg idyllisk også den gang. Den besto vesentlig av trehus i én eller to etasjer med fasade mot gata og svalganger og utvendige trapper mot gårdsrommet. I bakgårdene hadde folk utedo og uthus som stall og fjøs. De fleste hadde en liten grønnsakshage og holdt husdyr som kaniner, høner, kuer og hester. Noen dreiv små verksteder i bakgården eller melkebutikk mot gata.

 

 

 
Ifølge Kampen historielags nye bok «Tilværelsen på Kampen» av Jan Erik Thoresen var brorparten av huseierne enslige kvinner – hovedsakelig «Piger» og «Enkemadammer». Men også lokomotivførere, slaktere, snekkere, murere, teglverksarbeidere og skreddere bodde på Kampen.
De fleste husa var reist og bebodd av huseierne sjøl. Men rett før murtvangen ble innført, var det mange byggespekulanter som kjente sin besøkelsestid og førte opp store treleiegårder med mange, små leiligheter. Det kunne være opptil 20 leiligheter i ett hus, og opptil 18 mennesker skal ha bodd på ett rom og kjøkken. Gjennomsnittlig boligtetthet i Kristiania var 160 mennesker pr. 100 værelser i 1887. På Kampen var tallet 220 personer pr. 100 værelser.

 

 

 
I boka forteller Roger Gulbrandsen (f. 1936) om oppveksten i Familiekroken: «Det verste med trangboddheten var dryppingen fra våte klær om vinteren. Vi hadde ikke tørkeloft og den slags. Det halvtørre tøyet måtte henges i taket over flatsengene. Man lå jo på flatsenger. Den som skulle først opp om morran, måtte legge seg sist. Min første seng var en kommodeskuff. Men kommoden var fin.»
De elendige hygieneforholda gjorde utslag på dødeligheten. Antall døde pr. 1000 innbyggere var på 1890-tallet 22 på Kampen mot 9 på Frogner. Av 269 døde kampenbeboere var 169 under ti år i 1886. Den vanligste dødsårsaken var difteri, skarlagensfeber og lungebetennelse.
Mange kampenunger jobba i teglverks-, tobakks- og fyrstikkindustrien ved sida av skolen. Paul Hansen (f. 1876) er sitert i boka: «Vi engasjerte vors med Grønvold Fyrstikkfabrikk og fikk hjemmeliming. Vi lavde fyrstikkesker. Det hadde vi 55 øre for, for å lage esken fullt ferdig. Måtte holde klister sjøl. Det streva vi med, det var alt vi hadde å leva av, for mor var så stolt, for hu skulle ikke ha noe av (fattig)-vesenet, så det derre klora vi vors gjennom med.»

 

 

 
Ingen av husa på Kampen hadde innlagt vann. I et tilbakeblikk i Morgenposten 1937 skildres forholda: «Den gang var det heller ikke som nu med vann innlagt i husene, og man bare kan skru på en kran så har man så meget vann man vil ha. Nei, den gang måtte befolkningen hente sitt vann i ‘brønde, bække eller damme’, eller var man henvist til de ‘offentlige vandposte’ som kommunen hadde opført enkelte steder i utkantene. Det var imidlertid lang vei til disse, og det tok både på helse og krefter å bære de tunge bøtter og kar med vann de lange veier. Det var et rent ‘østerlandsk syn’ å se de mange som hentet vann, særlig kvinner og barn, og i de kolde vinterdager stod de forfrosne i køen og ventet på at deres tur til å få vann skulde komme.»
Gatene på Kampen var uten fast veidekke og ble gjørmehav i fuktig vær. Dessuten mangla de gatebelysning. En innsender til Morgenbladet mente i 1891 at dette skapte «forbrydervenlige Tilstande» og at Kampen derfor var et «ideelt Operasjonsfelt for Tyve og Voldsforbydere».
Kommunen tok motstrebende fatt for å bedre tilstanden. Fast politivakt ble oppretta i i 1880. Foranledninga var angivelig Kampenbeboernes delaktighet i «Onsumslaget». Sammenstøtet mellom arbeidere ved Kværner Brug, politi og soldater med skarpe skudd fant sted i Gamlebyen, på Galgeberg og Kampen i april 1878.

 

 

 
En liten skole hadde bydelen fått stabla på beina i Brinken allerede på 1860–70-tallet. Og en brann skaffa kirketomt i 1879. Sju gårder brant ned til grunnen, og 200 mennesker ble husløse, men i 1882 kunne kirka innvies. I skyggen av katedralen åpna så Kampen skole i 1888.
Brannslokkinga på Kampen ble besørga av Grønland korps. Ved utrykning hadde de drøye bakker å forsere med sine tunge, hestetrukne sprøytevogner. Ofte var huset brent ned innen de rakk fram. I 1890 ble det derfor oppretta brannstasjon på Galgeberg.
Sommeren 1883 sendte huseierne på Kampen kommunen et nødrop om den dårlige vannforsyninga, og tre år seinere stod trykkbassenget Kampen Vandreservoir ferdig. De hygieniske forholda bedra seg betraktelig. Men så seint som i 1975 var det i følge Osloavisen fortsatt 750 husstander som hadde utedo.

Bli medlem!

Medlemsavgift:
kr 225 per år

Til innmeldingsskjema

Lik oss på Facebook!

Bestill “Tilværelsen på Kampen”

Bok: Tilværelsen på Kampen

Bestill historielagets nye bok om Kampen.