Kampen Janitsjar

Skrevet av Grete Letting 16. juni 2008. Publisert i Historiske Kampen

Rolf Letting og Kampen Janitsjar“Endelig en bok fra Kampen” skrev vi for en tid siden. Vi har fått reaksjoner på det. Fortjent, her legger vi oss flat. En øvelse som er “inn” for tiden. Fra Kampen til New Orleans. Kampen Janitsjarorkester gjennom 75 år. Forfattere er Grete Letting og Terje Knutsen. Boka kom 2004. Gretes far Rolf Letting ledet orkesteret i 42 år og her følger en artikkel Grete har skrevet:

Kampen Janitsjar 1. mai 1950.Når vi nå starter på 2. årgang med “Månedens bilde”, kan det være på sin plass å tenke på at tida går – også for kampegutter og -jenter.
Månedens bilde er fra 1. mai 1950, og det er tatt i skolegården på Vaterland skole. Det var der korpset øvde den gangen, et veldig sentralt sted å være. Fremdeles samles korpset i Stenersgata når de skal ut i byen.

Korpsvirksomhet er frivillig arbeid, og på den tida dette bildet ble tatt, var det naturlig at hele familien var aktivisert med fars hobby. Det går faktisk en del mennesker rundt som har vokst opp i Kampen Janitsjarorkester, slik andre barn vokser opp i Indremisjonen, Frelsesarmeen eller det lokale idrettslaget.

Hvordan det var å vokse opp i Kampen Janitsjarorkester? Var det sånn at vår spillende pappa aldri var hjemme? Ja, nesten. Var det sånn at han valgte korpset framfor oss? Ja egentlig, men vi kan på ingen måte si at han forsømte oss. Var det sånn at begrepet “kampe-enke” ble sagt høyt av våre mødre? Ja visst. Betydde det at vi aldri så fedrene våre? På ingen måte. For vi var jo alltid med! Det var bare på torsdagene fedrene våre var borte. (Da pleide mora mi å pante alle tomflaskene og kjøpe godterier til oss for pengene. Lønningene kom jo på fredag den gangen.) Ellers var barndommen fylt av samfunnshus, folkets hus, festplasser og torg. Det var stort sett 1. og 17. mai hele tida da vi var små. Skulle korpset på tur, var mamma og vi på tur. (Korpsturer ble gjerne kombinert med bryllupsreise den gangen det var lurt å tenke mer økonomisk enn vi gjør nå.) Var det konsert, satt vi i salen. Eller lå under benkeradene som vi gjorde mange ganger. Skulle gutta ut å marsjere, gikk mamma og vi bak. Kampen tok så stor del av livet vårt, at det var utenkelig uten.

Mødrene våre var aktive i korpset. De hadde “Damelaget” som gjorde dem til en sammensveiset gjeng. De hadde basarer, julemesser, tombola og utlodninger. På den måten bidro de med penger til instrumenter, noter, pauker og regnfrakker. Og gjett om vi barna måtte selge masse lodd! Heldigvis bodde akkurat dette barnet i et strøk der Kampen hadde en høy stjerne, så det var ikke vanskelig. Men det er ikke alle som er født til å være selger og til å ringe på dørene til folk, heller.

Fedrene våre tenkte ikke bare på seg selv og korpset sitt. De delte det absolutt med oss. Hver jul var det juletrefest, noen ganger i Østkantens Folkets Hus, andre på Olaf Ryes plass eller i Samfunnshuset. Da var det selvsagt et kjempejuletre som vi løp rundt. Ingen juletrefester hadde så flott nisseorkester som vår. Serveringen var kakao og julekake med rosiner. Vi hadde pene klær og nye sko, og vi fikk pose av julenissen før vi gikk hjem.

Vi kunne navnene på mange av gravstøttene på Nordre Gravlund, og enkelte av oss kan huske at korpset spilte da amerikabåten kom eller gikk. Korpskonserten i radioen var lørdag klokka 16, og var det Kampen, satt hele familien ved radioen hørte på landets beste korps. Det trodde vi så inderlig, det falt seg helt naturlig. Enkelte ble ca. 40 før de i det hele tatt oppdaget at det fantes andre korps i byen.

På 1. mai sto vi alltid tidlig opp. Da hadde vi på oss 17.-maiklærne fra året før, og det kunne bli noen kjølige runder på Kampen før vi gikk i toget sammen med Murernes Union senere på dagen. Barn får også vondt i beina, men pølsene smakte mye bedre den gangen.

1. mai 19501. mai 1950 gikk vi i tog rundt i skolegården. Etterpå fikk vi brus og pølser med lompe. Og sennep. Det var før vi begynte med ketchup på pølsene. Etterpå gikk vi i tog i Storgata, og det var et annet tog enn det med murerne tidligere på dagen.

Noen synes kanskje det er rart at vi vet at dette bildet er akkurat fra 1950, for det var jo ikke 1. mai bare én gang. Svaret på det ligger i barnevogna. Han som ligger oppi den ble født i desember 1949, heter Freddy, spiller trompet og går på øvelse hver torsdag…

Forfatter: Grete Letting

Du kan lese mer om Kampen Janitsjarorkester på http://www.kjo.no/


Jarl Bech har dette å tillegge.

Rolf Letting var en meget streng musiker, og skolerte svært mange til å bli eminente, seriøse musikere. Jeg satt noen år i Oslo Krets av Norges Musikkorpst Forbund, og fikk referert hvor strengt det var for dirigenter å få Forbundets hederstegn “Gullnålen”. Den fikk Rolf først etter at Kongen hadde innvilget ham HM Kongens Fortjenstmedalje!
Det gikk et frydegrøss gjennom oss alle når Kampen Janiitsjars 100 manns korps -10 i bredden, kom som en falanx nedover Hagegt. 17. mai kl 0700 om morgenen. Marsjene “Niebelung” (fra Wagner), “The Footlifter” og “Cardiff Castle” drønnet i dynamisk crescendo, og beboerne hang ut av vinduene før de hadde fått “sukaten” ut av øynene! “Kampen-nerven” i musikken er nok ikke lenger den samme, så mange år etter, da selv de yngste i korpset den gang begynner å bli for gamle, selv i veterankorpset.
En digresjon: Hans venn og svoger, og senere også min venn (Ragnar Niord Larsen) – med fra starten i Kampen Arbeider Ungdomskorps – ble en respektfullt omtalt tubaist, som samtidig lærte seg både saxofon og fagott. Det går frasagn om hans tubasolo i musikkstykket “Belsebub”.

 

Bli medlem!

Medlemsavgift:
kr 225 per år

Til innmeldingsskjema

Lik oss på Facebook!

“Tilværelsen på Kampen”

Bok: Tilværelsen på Kampen

Historielagets bok om Kampen.